Det har kommet noen spillefilmer som tar for seg demens eller Alzheimer i nyere tid, med Sarah Polleys «Away From Her»(2006) som den kanskje beste. Etter at tidligere fiskeriminister Jan Henry T.Olsen i 2008 sto fram og fortalte om at han fikk diagnosen Alzheimer som 51-åring, har hans kone NRK-journalisten Laila Lanes skrevet boka «Skynd deg å elske» om deres samliv i ly av diagnosen.
Hilde Korsæths dokumentar «Min elskede» er en nærgående skildring av ekteparet i hverdag og fest etter diagnosen. En av de fremste kvalitetene til filmen er at den på ganske sårt vis skildrer hverdagen til de to, bakenfor festtalene, mottagelsene og all rosen for å stå fram og gi ansikt til det som i filmen omtales som en ny folkesykdom.
Tittelen og filmen tilkjennegir at det på flere måter er Laila Lanes' fortelling. Hun setter ord, følelser og hverdagsblikk på å leve sammen med en mann med Alzheimer, samtidig som hun selv har full jobb. Regissør Korsæth har valgt å gjøre det til hovedsakelig en her-og-nå-film, med bare spredte arkivopptak for å gi bilde av Olsen i livet før sykdommen, som statsråd med klengenavnet «No-Fish Olsen».
Visuelt sett er filmen av varierende kvalitet, men her er innholdet viktigst. Tone Åses melankolske musikk bidrar til å gi en dypere klang til bildene og gjør «Min Elskede» til litt mer enn en tv-dokumentar. Filmen lykkes sårt, men godt i å skildre det fortvilte i en situasjon hvor Olsen ikke klarer seg alene, og hans kone prøver å få egen tid og hjelp fra det offentlige til å strekke til for sin mann.
Noe av det vondeste og beste ved «Min elskede» er hvordan den evner å skildre hverdag og effekt av sykdommen. I det ene øyeblikket spøker Lanes med at hun skulle tro det var hun som hadde Alzheimer, i det neste ser vi hennes mann slite med de enkleste ting. En scene fra et møte hos forlaget som ga ut hennes bok, er så ladet med usikker stemning og vanskelige følelser at det blir sårt å se på.
«Min elskede» eksponerer den tidligere fiskeriministeren i et sykdomsbilde på godt og vondt, uten håp om bedring eller lykkelig slutt. Det gjør den til en sår, nærgående, diskutabel, men også viktig film. Den sier noe om en lumsk sykdom, men den sier kanskje mest om det å være pårørende og kjærlighet i gode og ikke fullt så gode dager.
