Raseri og empati

Sinne, fortvilelse og glimt av medmenneskelighet i røff miks. Rystende velspilt regidebut av dyktig britisk skuespiller.

Saken oppdateres.



Film
TYRANNOSAUR
Britisk drama
Regi: Paddy Considine
Med: Peter Mullan, Olivia Coleman, Eddie Marsan



De siste ti åra har Paddy Considine vist seg som en av de beste britiske filmskuespillerne. Fra hovedrolle i filmer som Shane Meadows' «Dead Man's Shoes» (2004) til birolle i «Jason Bournes Ultimatum» (2007) har han vist seg som en allsidig mann foran kamera.



Hans forsøk bak kamera, «Tyrannosaur» fikk tidligere i år britenes utgave av Oscar, Bafta for beste debut, fullt fortjent. Et spark i magen av en film, særdeles mørk, rystende velspilt, men også med en rørende menneskelighet i skildringen av hvordan to forhutlede skikkelser finner hverandre.



Det er for gjort å trekke paralleller til britiske realister som Ken Loach og Mike Leigh. Inntil han lager mer film, er det mest nærliggende å sammenligne «Tyrannosaur» med to knallsterke, mørke britiske relasjonsfilmer laget av skuespillere, Gary Oldmans «Nil By Mouth» (1997) og Tim Roths «The War Zone» (1999).



Verken Oldman eller Roth har regissert mer film etterpå. Som deres debuter har «Tyrannosaur» en tyngde og en intensitet som gjør at den vil bli stående, enten regissør og manusforfatter Considine klarer å følge opp eller ikke.



Bildene, musikken, menneskene og framfor alt spillet, gjør «Tyrannosaur» til en historie verdt å fortelle, verdt å se. Mange med et forhold til britisk film og tv vil vite at 52-årige Peter Mullan er en dyktig skuespiller. Som forfyllet enkemann full av oppdemmet sinne og fortvilelse gir han historien en skummel, dirrende kraft og inngang.



Det er likevel Olivia Coleman som kristen, veldedighetsarbeider fra middelklassen som er filmens største beholdning. Skildringen av gryende vennskap mellom rasende fyllik og en tilsynelatende prektig samaritan gir overraskende vendinger og strimer av håp og humor under mørk, brutal overflate.



Etter som bøllen og bønnekvinnen lærer hverandre å kjenne, gir filmen rom for gedigne skuespillerprestasjoner. «Tyrannosaur» er klassisk feelbadfilm. Som de beste av sorten har den typer og spill som gjør den intenst sett, sent glemt.

Gikk du glipp av disse?