Paradoksalt nok får jeg av og til noe av den samme følelsen i møte med homofilm som med kristenrock: En forestilling av at verket sannsynligvis virker bedre og viktigere om man deler legning eller livssyn og ikke er spesielt opptatt av film eller musikk. Heldigvis dukker det av og til opp eksempler som motbeviser denne tesen.
«Weekend» er en sånn film. Ikke fordi det er en homsefilm som like gjerne kunne vært om et heteropar. Tvert imot, så går den lenger i å diskutere og tematisere homofile menns erfaringer og praksis enn de fleste filmer med representasjon av homofili på norsk kino.
Filmen er verdt å se og diskutere, uansett legning, fordi den åpenbarer minst tre gedigne filmprestasjoner. I sin andre spillefilm viser regissør Andrew Haigh et blikk for mennesker og miljø, et lag med røff, men følsom realisme som gjør «Weekend» til en eminent, moderne urban film om sex og følelser.
Litt som hovedpersonens forkjærlighet for slitte, velbrukte ting, fanger «Weekend» inn styggpent storbyliv som en slags ubehøvlet motsats til «Notting Hill». Tett, dokumentarisk i stil, rundt to menn som møtes på en klubb en sen kveld og tilbringer mye av helga sammen.
Tom Cullen og Chris Knew bærer den hverdagslige historien imponerende godt, særlig til å være debutanter i bærende roller. Begge leverer karrierebyggende prestasjoner, Cullen som blyg svømmevakt, Knew som mer pågående kunstnerspire, litt som en britisk Ryan Gosling i stil og uttrykk.
I flere av de beste scenene fanger Haigh begge på skjørt og rufsete i samme bilde, i dirrende dynamikk. I starten kan filmen virke i overkant hverdagslig og tilfeldig, men «Weekend» er mer raffinert enn det først kan virke som.
Fra små detaljer som Cullens forhold til sine joggesko, til bakteppe i form av hans seksuelle dagbok og hovedpersonenes fortid, er «Weekend» en film som løfter seg mot en finale og en helhet som blir mer spesiell enn summen av enkeltdelene.
I strømmen av filmer om unge, ressurssterke mennesker som kobler av i helga med rus og sex mens de funderer på kjærlighet og meningen med livet, er «Weekend» av de bedre, mest finstemte. Lenge lar den musikk fargelegge det hverdagslige dramaet bare når det spilles musikk i handlingen. Desto større blir effekten av flott finale når John Grants mektige «Marz» til rulletekstene løfter alt som er fint i historien til et litt høyere plan.