Den engelske skuespilleratleten Jason Statham (tidligere eliteidrettsmann med blant annet god OL-plassering i stup) er i ferd med å skape en egen sjanger. I film etter film (blant andre «Transporter»-filmene, «The Mechanic», «Snatch» og «Blitz») drar han lasset i knallhard actionstil. Samtidig tilfører han historiene små, men effektive, drypp av noe helt annet, korte glimt av ro og innsikt midt i et inferno av eksplosjoner, vold, våpenbruk og avsindige fartsscener. Han har vært lansert som den nye Charles Bronson, ja, Bruce Willis også, men kanskje sikter han høyere?
Statham selv er muligens godt fornøyd med måten han matches på, for millionene ruller inn. Det gjør de i «Safe» også, tittelens doble betydning henspiller både på den enorme summen i et pengeskap, og på et spørsmål som stilles Luke Wright (Statham): Are we safe? Slikt må man aldri spørre om i hans nærvær. Luke har mistet jobben i politiet og havnet helt på bunnen. Akkurat idet han tenker på avslutning, møter han blikket fra ei lita kinesisk jente, Mei (Catherine Chan), og livet forandrer retning.
Både russisk og kinesisk mafia jakter pengeskatten. Siden den kinesiske bossen ikke stoler på elektroniske medier, oppbevarer han koden i hjernen til elleveårige Mei, et matematikk-geni som kan erindre den lange tallrekken. Hun blir derfor jaktet på. - Andre veien, roper hun hysterisk til sjåfør Luke. Med god grunn, for han raser i vill fart oppover en av Manhattans mest trafikkerte avenyer, mot kjøreretningen.
Det vil helst gå bra, skjønt sluttoppgjøret blir rene massakren. Det er en form for underholdning det blir mer og mer vanskelig å akseptere, selv om filmen er godt laget.