En doprøykende, fordomsfull teddybjørn og en 35-åring som fortsatt vil være gutt, er ramme for årets best rølpete amerikanske suksesskomedie.
En på flere måter ganske primitiv amerikanske vulgærkomedie om enda en mann som vil være gutt og kvinnen i hans liv.
Den kostet en drøy tredel av «Prometheus» å lage. I løpet av sommeren har den spilt inn snart dobbelt så mye som Ridley Scotts storfilm på kino i USA.
Selv om humoren er drøy, tidvis over streken og filmen grovt sett er bygget på én gimmick, er suksessen forståelig. «Ted» funker nemlig.
Regissør, manusforfatter og stemmen til den snakkende teddybjørnen i filmen er Seth McFarlane, mann bak den animerte tv-komiserien «The Family Guy».
Premisset for «Ted» er en venneløs 8-åring i Boston som på 80-tallet får teddybjørn til jul.
Han legger seg med ønske om at den kunne snakke. Morgenen etter gjør den akkurat det. Det mest av filmen utspiller seg 27 år etter, rundt mann og bamse.
Åpningsscenen hvor gutten introduserer sin snakkende bjørn til foreldre ved frokost, pirker morsomt i et lite stykke Amerika. «Get my gun!», brøler faren, mens mora fortumlet utbryter: «Look what Jesus did!».
Når vi senere møter gutten som 35-åring med en doprøykende bamse ved sin side, blir filmen et røft bilde på problemfylt kjønnsbalanse mellom samboerpar i 30-åra: Han vil være gutt, mens hun vil ha en mann.
Mark Wahlberg og Mila Kunis er paret med en snakkende teddybjørn som tredje hjul på vogna.
Kosebamsen er ikke bare talefør. Han er politisk ukorrekt av vesen, full av vitser og fordommer mot homser, fargede, jøder, asiater og hvite.
Dessuten er han påfallende opptatt av dop, sex og tv-titting. Summen blir en film mange vil le mye og høyt til, andre vil rynke på nesten og riste på hodet av.
Siden de fleste av oss har vokst opp med snakkende kosedyr på barne-tv, er det fascinerende å se et gammeldags grep i pervertert nyversjon tilpasset dagens unge voksne.
Filmen er selvsagt spekket med referanser til populærkultur.
Den lykkes bedre i lek med «Flash Gordon»-filmen(til musikk av Queen) og barserien «Cheers» enn i anstrengt scene fra Norah Jones-konsert.
«Ted» er ikke noen stor film, men som grovkorna komedie, får den forbløffende mye avvæpnende, drøy moro ut av én bærende idé.
Det gjør den til en av årets beste i sjangeren. Hvorfor smarte kvinner som den Mila Kunis spiller tar til takke med forvokste gutter som Mark Wahlbergs bamsenerd klarer heller ikke «Ted» å svare på.
Kan det være fordi det er de forvokste guttene som skriver manus?
