Den arabiske våren har alt fått flere dokumentar- og spillefilmer.
I hovedprogrammet i Cannes i år tok egyptiske «After The Battle» for seg situasjonen i landet etter revolusjonen, med blikk på kvinners kår, klassemotsetninger og brytning mellom tradisjon og modernitet.
«678 Kairo» er fra 2010. Den tar for seg en gruppe kvinners kamp mot seksuell trakassering i Egypt 2009, med bilder av Mubarak på veggene.
Likevel er «678 Kairo» en bedre og mer engasjerende film sett opp mot den arabiske våren, med mange av de samme skuespillerne som etter-revolusjons-dramaet.
At personene i flettverksdramaet snakker om «å sette landet i brann» og «å velte regjeringen» gjør at «678 Kairo» slett ikke kjennes uaktuell. På sitt beste kan filmen minne om italiensk neorealisme i sin vilje til å sette problemer under debatt i drama fra gateplan.
Filmen er bygget rundt tre kvinner, som på ulikt vis er ofre for seksuell trakassering. Ei blir antastet i folkemassene etter fotballkamp, ei tyr til kniv mot menn som beføler henne på buss 678, ei prøver som første kvinne i landets historie å anmelde en mann for seksuell trakassering.
Filmen mister litt av den røffe nerven når den går fra gateplan og skildring av kjønn og roller gjennom handling til mer pratsomt borgerlig drama i melodramatisk stil. Med en herlig type av en etterforsker lykkes filmen bedre i å dra veksler på krimsjangeren, etter som den kvinnelige busshevneren stikker om seg.
«678 Kairo» vil mer enn den helt får til. Den er likevel interessant og severdig som skildring av et samfunn i brytning mellom tradisjon og modernitet, med de utfordringer det fører til i adferd og syn på begrep som frihet, likestilling og kjønnsroller.