«Til Ungdommen» er en film verdt å se og diskutere. Fordi den pågodt, vondt og unikt vis berører det åpne såret som 22. juli i fjor fortsatter, for Norge generelt og en ungdomsgenerasjon spesielt.

«Til Ungdommen» har av tragisk årsak blitt en helt annen filmenn planlagt. Den har opptak fra Utøya rett før massakren 22. juli. Det erderfor en film om 22. juli også, med idylliske bilder før tragedien, med enresonansbunn som nesten ikke er til å bære. Det er likevel som generasjonsportrettog bilde på Norge før og etter at filmen blir god, varm og viktig.

Regissør Kari Anne Moe skulle lage en dokumentar om skolevalg ogungdomspolitikere. At handlingen og hovedpersonene ble innhentet av 22. juli,gir filmen store utfordringer og noen svakheter. «Til Ungdommen» lykkesdårligst når den virker mest regissert, som i sluttscene med bilder filmen harskapt bedre uten å vise dem, og når rosetoget i Oslo blir musikkvideo med nylåt med en lovende artist.

Det er på alle måter sterkere å se og høre Renate Tårnes syngeÅge Aleksandersens «Rosalita» og linja om at «ingen som vil dæ te livs», påøya, før tragedien. Det er som gjør «Til Ungdommen» til en god, sår ogoverraskende morsom film også, er de fire vidt forskjellige ungdommene ihovedrollene, hvordan de byr på seg selv.

AUF-er Johanne Butenschøn Lindheim får en spesiell rolle, sidenhun var på Utøya og filmen gir hennes historie fra øya. Scenen fra fuktig, menidyllisk ungdomsleir, hvor hun kvelden før ringer mora, klager over vått telt,men sier: «Dette overlever jeg altså. Virkelig», er et av øyeblikkene som girladet film om tapt uskyld og dyktig ungdom.

Det er grunn til å understreke at de dyktige ungdommene i «TilUngdommen» også kommer fra Fremskrittspartiets Ungdom, Unge Høyre og SosialistiskUngdom. Det er som generasjonsportrett filmen er best, med fotballtrener fraFremskrittspartiet, muslim fra SV og vordende kommunepolitiker fra Høyre somengasjerte kolleger av en lovende debattant fra AUF.

Så vil noen kanskje spørre om dette hadde vært en god og viktigfilm om det ikke var for klangbunnen fra 22. juli. I mine øyne er filmens viljeog evne til å gå inn i sin tid et godt nok svar på det. Første del hvor vi blirkjent med personene før udåden, kan virke lang, men den gjør kontrasten mellomhovedpersonene før og etter desto sterkere, særlig når det gjelder ButenschønLindheim.

I kontrasten mellom jenta som i starten drømmer om karriere tilhun mot slutten virker eldre enn sin storesøster, er «Til Ungdommen» et sterkt,gripende dokument, tross visse svakheter. Ikke så mye en film om Utøya, som omUtøya-generasjonen av engasjert norsk ungdom.