«Til Ungdommen» er en film verdt å se og diskutere. Fordi den på
godt, vondt og unikt vis berører det åpne såret som 22. juli i fjor fortsatt
er, for Norge generelt og en ungdomsgenerasjon spesielt.
«Til Ungdommen» har av tragisk årsak blitt en helt annen film
enn planlagt. Den har opptak fra Utøya rett før massakren 22. juli. Det er
derfor en film om 22. juli også, med idylliske bilder før tragedien, med en
resonansbunn som nesten ikke er til å bære. Det er likevel som generasjonsportrett
og bilde på Norge før og etter at filmen blir god, varm og viktig.
Regissør Kari Anne Moe skulle lage en dokumentar om skolevalg og
ungdomspolitikere. At handlingen og hovedpersonene ble innhentet av 22. juli,
gir filmen store utfordringer og noen svakheter. «Til Ungdommen» lykkes
dårligst når den virker mest regissert, som i sluttscene med bilder filmen har
skapt bedre uten å vise dem, og når rosetoget i Oslo blir musikkvideo med ny
låt med en lovende artist.
Det er på alle måter sterkere å se og høre Renate Tårnes synge
Åge Aleksandersens «Rosalita» og linja om at «ingen som vil dæ te livs», på
øya, før tragedien. Det er som gjør «Til Ungdommen» til en god, sår og
overraskende morsom film også, er de fire vidt forskjellige ungdommene i
hovedrollene, hvordan de byr på seg selv.
AUF-er Johanne Butenschøn Lindheim får en spesiell rolle, siden
hun var på Utøya og filmen gir hennes historie fra øya. Scenen fra fuktig, men
idyllisk ungdomsleir, hvor hun kvelden før ringer mora, klager over vått telt,
men sier: «Dette overlever jeg altså. Virkelig», er et av øyeblikkene som gir
ladet film om tapt uskyld og dyktig ungdom.
Det er grunn til å understreke at de dyktige ungdommene i «Til
Ungdommen» også kommer fra Fremskrittspartiets Ungdom, Unge Høyre og Sosialistisk
Ungdom. Det er som generasjonsportrett filmen er best, med fotballtrener fra
Fremskrittspartiet, muslim fra SV og vordende kommunepolitiker fra Høyre som
engasjerte kolleger av en lovende debattant fra AUF.
Så vil noen kanskje spørre om dette hadde vært en god og viktig
film om det ikke var for klangbunnen fra 22. juli. I mine øyne er filmens vilje
og evne til å gå inn i sin tid et godt nok svar på det. Første del hvor vi blir
kjent med personene før udåden, kan virke lang, men den gjør kontrasten mellom
hovedpersonene før og etter desto sterkere, særlig når det gjelder Butenschøn
Lindheim.
I kontrasten mellom jenta som i starten drømmer om karriere til
hun mot slutten virker eldre enn sin storesøster, er «Til Ungdommen» et sterkt,
gripende dokument, tross visse svakheter. Ikke så mye en film om Utøya, som om
Utøya-generasjonen av engasjert norsk ungdom.
