Etter urpremiere på tre kommende norske filmer på tre dager på filmfestivalen i Haugesund, ser den norske filmhøsten brått lysere ut. Dag Johan Haugeruds «Som du ser meg» er etter mitt syn årets beste norske film så langt. I dramatisk innhold er den i dyp kontrast til «Kon-Tiki» og «Til Ungdommen».

Dens underfundige skildring av stemninger og mennesker gir store kvaliteter på små, hverdagslige flater. Forfatter og filmskaper Dag Johan Haugerud har laget flere kortfilmer og en halvlang med «Thomas Hylland Eriksen og historien om origamijenta» som gikk på kino i 2005.

I en usedvanlig kombinasjon av moden og leken langfilmdebut har han orkestrert et finstemt flettverksdrama. Filmen kan sees som en slags lavmælt kvinnelig slektning av Joachim Triers «Reprise» og «Oslo 31. august».

Flere års berettiget etterlysning av gode kvinneroller i norsk film toppet seg nylig ved at kun to prestasjoner ble funnet verdig til Amanda-nominasjon på kvinnesiden i år. Her er det hovedroller og biroller gode nok til å fylle kategoriene fra en og samme film.

Historien følger tre kvinner i hver sin oppgang i samme blokk. Lajla Goody er sykepleier, Ragnhild Hilt er oversetter, mens Henriette Stensrup jobber i Norad. De utsettes for hvert sitt personlige, moralske dilemma og filmen fanger på fortreffelig vis stemningen i rommet, mellom mennesker til tragikomisk hverdagsdrama.

Musikken til Peder Kjellsby står godt til den filmatiske og dramatiske kammermusikken som utspiller seg på lerretet. Mye står og faller på tone, timing og stil i en film hvor menneskene driver handlingen og ikke omvendt. Typene, situasjonene og skuespillerne står herlig til hverandre.

Anmeldere faller i staver hver gang Meryl Streep er på lerretet. Fordi hun er god, selvsagt, men også fordi hun får rom til å være god, i gode roller. Hvorfor har vi ikke sett Laila Goody, Anne Marit Jacobsen, Ragnhild Hilt eller mange av de andre som her i norsk film tidligere? Om det er ensemblet som løfter filmen eller omvendt kan diskuteres, men resultatet er et høydepunkt i norsk filmskuespilleri.

«Som du ser meg» er en personlig, helstøpt filmfortelling av typen norsk film trenger flere av. Den bidrar til mangfold og kvalitet, men trengs mest fordi den er en god, befriende annerledes film. Noen vil sikkert kalle den smal, men den har sannsynligvis de vanligste, lettest gjenkjennelige nordmennene du får se på film i år.

Filmen kan sees som en slags lavmælt kvinnelig slektning av Joachim Triers «Reprise» og «Oslo 31. august».