Forfriskende svensk publikumsfrieri, melodisk (kunstner-)romantikk med godt spill.
Endret: 24.02.2005 kl. 13:07
Her er en «heftig og begeistret» film med korsang som fulltonende
bakteppe for originale skikkelser i den svenske provinsen. Men
Kay Pollak har en helt annen innfallsvinkel enn Knut Erik Jensens
dokumentariske Berlevåg-rapport. Pollak er kunstner med stor K,
han dyrker kunstnermyten og bygdemiljøet i en fiksjonsfilm etter
eget manus. Som vanlig satser han voldsomt, og til slutt vil vel
de mer nøkternt innstilte føle at metningspunktet passeres.
Begrensningen er nå en gang ikke Kay Pollaks kunst; den er frodig
og full av enkeltinnslag med fortettet kraft. Noen scener i denne
filmen kan røre en stabbestein, men det inspirerer bare Pollak
til å prøve enda tyngre løft. Til slutt blir det for mye, men
storparten reddes fordi skuespillerne yter maksimalt. Ubeskjedent
må det også nevnes at den norske fotografen Harald Paalgaard gir
både karakterer og Norrlands-naturen utmerket eksponering.
Det handler om en musiker på topplan, dirigenten Daniel Daréus,
som utslitt og hjertesyk vender tilbake til barndommens bygd,
hvor han som mobbeoffer ble reddet ved at familien flyttet. Nå
kjøper han den nedlagte skolen og tror han kan leve stille og
tilbakelent. Men så hører han at kirkekoret har øvelse og stikker
innom får å lytte - kanskje gi noen råd, og dermed er det gjort.
Med sangen og musikken som forløsende kraft starter Daniel
(karismatisk skikkelse i Michaels Nyqvists tolkning) og koret den
reneste vekkelse i bygda, om enn ikke i religiøs forstand - slik
filmtittelen kunne antyde. Den mannsdominerte maktstrukturen
rakner; den mishandlede Gabriella (Helen Sjöholm) våger omsider å
bryte med den brutale ektefellen, prestefruen (Ingela Olsson)
gjør stillferdig opprør mot en hyklersk, Bergman-inspirert prelat
(Niklas Falk), den brautende bygdekaksen blir omsider satt på
plass og Daniel. Som sin bibelske navnebror overlever han i
løvens hule, reddet av guddommelige krefter symbolisert i lyse,
leende Lena. Spilt av naturtalentet Frida Hallgren er hun en
overbevisende blanding av dalkulla og engel, et stort smilehull i
en film som kan sjarmere den sureste i senk.
Kay Pollak opererer over hele spektret - fra det sublime til det
naive, så dette kunne lett ha havnet i føleri og floskler. Men vi
ler og gråter med mennesker som tegnes med innlevelse og
medfølelse og tror på musikerens evne når han vil hjelpe hver
enkelt til å finne «sin egen tone». Grepet virker - selv om det
er velprøvd, vi har da foruten «Heftig og begeistret» sett
islandske «Mannskoret Hekla» (Gudny Halldórsdottir) og nylig
franske «Mathieu og korguttene» (Christophe Barratier). Vi
glemmer heller ikke svenskenes egen Tunström-filmatisering av
«Juleoratoriet» (Kjell-Åke Andersson) for ikke å snakke om Colin
Nutleys «Änglagård».
Tematiske likheter til tross - Kay Pollak skaper sitt eget
univers og balanserer lenge - akkompagnert av Stefan Nilssons
musikk - på grensen mot det sentimentale i kiosklitteraturens
romantikk. Han kunne ha strammet tøylene tidligere, men også det
som i den lange (godt over to timer) filmen kan oppleves som
påheng, rommer innslag med en stemningssterk kombinasjon av
bilder og musikk man ikke ville gått glipp av.
