TV2s «Torsdag kveld fra Nydalen» har gjort en ny generasjon norske komikere til stjerner. Det første forsøket på å lage spillefilm rundt krefter derfra, fjorårets «Hjelp vi er i filmbransjen», var ikke spesielt vellykket. Den framsto likevel som et forsøk på å lage film, på å skape noen scener gjennom typer og handling.
«Tina & Bettina – The Movie» er filmversjonen av en god tv-idé, videobloggen til fjortisene fra Oslos beste vestkant, nærmere bestemt Smestad. Odd. Magnus Williamson og Henrik Thodesen spiller de to tiendeklassingene i rosa, med stemmer som hentet fra filmavis på 50-tallet, i karikert utgave av vestkantungdom nå til dags.
Det er noen morsomme replikker og poeng i «Tina & Bettina – The Movie», hvor kjendiser fra Trygve Hegnar til Madcon stikker innom og kaster glans over showet. Det store og stigende problemet til filmen er at verken typer eller handling er godt nok utviklet til å bære en film.
Nesten alt av morsomheter fortelles snarere enn å vises, i noe som fortoner seg som filmet radioteater spritet opp med musikkvideoer innimellom. Norsk filmkomedie på sitt mest teatralske, minst filmatiske, har i tidligere tider bydd på revystjerner fra Oslo med glansnummer fra hovedstaden. I spill og stil er dette nesten like traurig. Ny bør i hvert fall denne humoren ikke kalles.
Musikkvideoene med drikking, festing og vestkanting, samt enkelte av birollene fungerer best, fordi de ligner mest på filmfortelling. Regissør Simen Alsvik har bakgrunn fra «Lilllyhammer». Sammen med fotograf Johan-Fredrik Bødtker har han sørget for at det hele ser ganske proft ut.
Det hjelper lite når manus og typer drukner i skrål, som overdøver selv de brukbare poengene som innimellom kommer i talestrømmene. Dyktige skuespillere som Nils Jørgen Kaalstad og Trine Wiggen gir gode karikaturer i utkanten av historien om maktkamp mellom jenter.
I sentrum er fire hovedpersoner som bare er overflate, til de i finalen skal gi en slags følelsesmessig renselse de ikke har klart å bygge opp til. Selv mobbeofferet til Else Kåss Furuseth er det vanskelig å bry seg om. Brekende mellom parodi og ufrivillig parodi blir «Tina og Bettina – The Movie» et grelt eksempel på at norsk film bør ta flere turer lang bort fra Oslo Vest. Kanskje litt lengre enn til Nydalen også.
