Eventyr uten magi

FILM: I blandingen av eventyr og virkelighet fordamper essensen i begge deler.

Saken oppdateres.

Det er en eventyrlig idé: Terry Gilliam tar for seg de to svært ulike brødrene William og Jacob Grimm og vever deres historie sammen med noen av de beste historiene (eventyrene) de to samlet i «folkedypet». Fantasifulle Gilliam forholder seg fritt så vel til bildet av brødrene, den ene en nøktern realist, den andre en drømmer, som til eventyrene (blant de mest kjente er Hans og Grete, Lille Rødhette og Askepott). Med en visuell tusenkunstner som Gilliam skulle dette være opplegg til noe spesielt - ikke minst fordi han til denne filmen skrapte sammen et rekordbudsjett og kunne boltre seg i effekter.

Det gikk ikke så bra, men han fikk i det minste fullført en film. Det gjorde han ikke med sitt forrige storprosjekt (om Don Quixote). Nå havner Gilliams saga i en ulykksalig sump mellom spøk og alvor, mellom historisk forankret stoff og ren diktning. I hans «eventyr» er ikke brødrene Grimm seriøse, språkbevisste samlere av tradisjonsstoff; de er selv eventyrere i en verden (fransk-okkupert tysk område like før 1800) hvor overtro, sykdomsfrykt, vandrende trær, trolldom, krig, redsel, hysteri dominerte. Representerte eventyrene en farlig arv?





Dette er ikke Gilliam for ingenting (han har jo laget bl.a. «Brazil» og «The Fisher King»), her er øyeblikk av scenografisk magi, tekniske eksperimenter, her er groteske fantasifigurer, voldsomt overspill, skrik og skrål, her er flotte karer (Matt Damon og Heath Ledger som brødrene), vakre kvinner (det ondes dronning i Monica Belluccis skikkelse), men - ingen heftige følelser. Hele opplegget blir en blanding av «Ringenes Herre» og gamle kostymedrama, med andre ord ganske håpløst.

Skjønnhet, men ingen lidenskap: Matt Damon (som Wilhelm Grimm) og Monica Bellucci (som Mirror Queen) i «Brødrene Grimm».

Utforsk tema:
Vis debatt
comments powered by Disqus

Trykk her for debattregler

Gikk du glipp av disse?