Skjult kamera skaper angst og sprer uhygge i brennaktuelt thrillerdrama.
Endret: 09.02.2006 kl. 08:19
Mesterlig har tysk/østerrikske Michael Haneke skaket opp publikum med filmer
som starter nærmest i harmoni og idyll for så å spre uhygge med sjokkerende
kraft («Funny Games», «Pianolærerinnen»). I «Skjult» («Caché») velger han en
litt annerledes måte å gjøre det på, selv om dramaturgien (eget manus) har
mye til felles med de nevnte filmene. Samtidig griper han på et vis tilbake
til én av sine første filmer, «Benny's Video».
Ekteparet Georges og Anne har funnet en videokassett på trappen og spiller den
av - med stigende forbauselse. Et kamera har fanget inn den fredelige
husfasaden deres i morgentimene, familiemedlemmene passerer... de har vært
overvåket. En vedlagt (barne-)tegning er eneste «forklaring», så ektefellene
blir både uroet og etter hvert - redde. Sammen med en 12-årig sønn har de
tydeligvis etablert et hjem slik de helst vil ha det, fredelig, skjermet som
en ramme rundt et liv med etablert kontaktnett utenfor. Jeg skal ikke gå inn
på signalene, men Haneke er uhyre sikker når han etter hvert avdekker noen
sprekker i fasaden...
Videoskremselen kan
være en dårlig spøk rettet mot George, som har kjendisstatus fordi han lager
bokprogram på fjernsyn, mens Anne gjør karriere i forlagsbransjen og er
strålende vertinne. Der har man den konvensjonelt trygge tilværelsen som nå
trues, - selv den eksemplariske problemløseren Anne mister noe av grepet
slik Juliette Binoche spiller henne med smittende innlevelse.
Daniel Auteuil framstiller med suveren kontroll den vellykkede mannen som blir
en helt annen når angsten overtar og masken faller; hans unnfallende
unnamanøvrer ender snart en labyrint som leder helt tilbake til traumatiske
barndomsminner. Og snart kommer en ny video...
At dagens velstandsmennesker hjemsøkes av hevnere fra den fattige del av
verden, kommer utsøkt som én av «forklaringene» på det gåtefulle som skjer i
«Skjult». Filmen ble vist i Cannes i mai 2005 (fikk både regi- og
kritikerpris), og ble da sett nærmest som en profetisk melding om opprøret i
Paris forsteder. Og nå utløser filmen assosiasjoner i helt andre retninger;
det er slik det er med gode filmer - bl.a. Hanekes.
Han lager ytterst ubehagelig filmer, han går langt i bruk av sterke
voldsskildringer, og han ripper opp i saker som de fleste - slik tilfellet
er med filmens Georges - ønsker å holde «Skjult».
