Komiker på bortebane prikker suverent inn det ene thriller-poenget etter det andre.
Endret: 09.02.2006 kl. 08:26
Etter tiår med (til ham å være) moderate resultater, satser Woody Allen på miljøskifte og viser form i grand slam-stil. Mange av
spesialslagene sitter igjen på linjen, han bygger opp spillet med smarte variasjoner og briljerer med noen få men utsøkte smasher i avgjørende faser.
For denne gangen er tennismiljøet viktig i filmen, hvor tittelen «Match Point» henspiller på de tilfeldigheter som iblant kan bli
helt avgjørende for resultatet. Som når en matchball ender i nettkanten, spretter rett opp og dirrer et sitrende øyeblikk i
luften før den faller ned og avgjør hvem som blir vinner og taper. I tilsvarende situasjoner utenfor sportsarenaen kan
utfallet bli like tilfeldig avgjort, og filmen spinner rundt noen slike øyeblikk.
Det er bedre å være heldig enn dyktig, heter det i filmens innledning. Jeg har sett den flere ganger og blir mer og mer
imponert. Samtidig blir det mer tydelig at Allen overspiller litt og dermed gir inntrykk av å være mer demonstrativt flink enn
dyktig. Alle referanser er så påpasselig på plass og innføringen en smule i overkant pedagogisk.
Et viktig og forfriskende trekk fra Allens side er at han har skiftet arena, - som vanlig står han for manus og regi - men
spiller ikke selv med i «Match Point». Som oftest har New Yorks Manhattan en av hovedrollene i Allens filmer, og kjærlige
byportretter har gitt autentisk preg og patriotisk varme. Nå er Allen entusiastisk utforsker av London, som han nærmer seg med hitchcocksk metode ved å gi kjente steder og attraksjoner bred plass i bildet.
Det er faktisk en ganske spennende kriminal Allen presterer -her er riktignok noen komedietrekk og litt intellektuell satire,
men hovedsaken er et thriller-plot med opplegg til spenstig miljø- og karakterskildring.
Såpass infam er Allen også her i sin ironiske form at han har provosert britiske kritikere, som mener han ikke treffer tonen.
Utsagn fra slike harmdirrende overlepper vil jeg anta har moret Allen, som har instruert britiske skuespillere til formulere seg
selvironisk.
Kontrasten mellom engelsk og amerikansk væremåte er elegant utnyttet i Allens fortelling om Chris, en sjarmerende strebertype med ønske om avansement på den sosiale rangstigen. Posisjonen som tennislærer åpner veien til en upper class-familie, hvor både
ekteskap og forretningsgoder ligger innen rekkevidde for den som konverserer dannet nok over gin & tonicene og virker oppriktig i sin interesse for opera og tomprat.
Chris - i irske Rhys-Meyers skikkelse - er som skapt for dette, men så har husets sønn forlovet seg med en amerikansk arbeidsløs skuespillerinne, Nola. Hun spilles av Scarlett Johansson og river Chris ut av mønstret med stadig mer hasardiøse opplegg. Og alt er tilsynelatende resultat av tilfeldighetenes frie spill, mens den ene løgnen drar den andre med seg og snører nettet omkring de to. Da vet vi allerede at Chris innimellom fordyper seg i Dostojevskij.
Menneskenes behov for trygghet kolliderer med parallelle ønsker om at noe spennende skal inntreffe. Woody Allen bygger på denne
grunnkonflikten, tilsetter sensualitet og filmatisk presisjon, og dermed har karakterene spillerom. Rhys-Meyers og Johansson har en utrolig tvetydighet i sine rolletolkninger. De skaper et par man aldri helt får taket på når følelser og drifter får dominere
matchen, de er både målbevisste og viljesløse, anstendige og skruppelløse - og sørger dermed for å holde spenningen ved like. Allens evne til å lokke det beste ut av alle skuespillerne fornekter seg ikke, så her er det en fryd å følge intrigen videre.
Med dette kommer Allen så nær en terningsekser man kan komme -
uten å få den. Kanskje fordi man aner at filmskaperen som
70-åring har enda mer inne, og at neste film («Scoop» - også
innspilt i London), kan bli enda bedre.
