Den amerikanske storfilmen er i ferd med å bli så tegneseriefisert at bilder av en verden nær ved å gå under, har blitt dagligdags på stort lerret. Sylvester Stallone floppet med sin «Judge Dredd» i 1995. Her er nytt, enda mer påkostet forsøk på å gi filmliv til den britiske dystopien fra 70-tallet.

Regissør Pete Travis slo gjennom med den glimrende tv-filmen «Omagh» (2004) om terror. Han debuterte i Hollywood med den brukbare thrilleren «Vantage Point» (2008). «Dredd 3D» starter med ambisiøs bruk av 3D og miljø til mørk framtidsaction. Dessverre virker typer, replikker og drama prioritert ned, til fordel for mekanisk action i høyblokk kontrollert av en skikkelig fæl kvinnelig gangster.

Karl Urban spiller dommer Dredd en slags menneskelig Robocop, i en by med 800 millioner mennesker. Siden han alltid bærer hjelm, foregår spillet mest med sur underleppe og en stemme stjålet fra Clint Eastwoods Dirty Harry. Olivia Thirlby er filmens lyspunkt som synsk dommeraspirat på farlig ferd med vår mann.

Hele filmen er egentlig en unnskyldning for å mane fram et høyteknologisk blodbad i ei høyblokk kontrollert av skurker. Det opplegget er nesten identisk med dvd-aktuelle «The Raid», en indonesisk hypervoldsfilm som også er laget av en brite. På langt mindre budsjett, men til vel så mye filmatisk energi, selv om det også der blir for mye av det vonde.

«Dredd 3D» har enkeltscener som er svimlende dyktig gjort. I visualisering av et dop som får alt til å gå i sakte kino, skapes en mektig voldsballett. Problemet er at etter som skurkene lar omgivelsene lide, blir det stadig mindre som betyr noe i filmen. Sjefsheksa har et stygt arr og helten skarp hake, men det er ikke naturlig å bry seg mye om noen av dem. Som filmfortelling er ikke «Dredd 3D» en reise i mørk framtid, mer en slags karuselltur. Som det er mulig å bli imponert eller litt kvalm av, alt etter som.