«Ingmar & Liv» er på flere måter et typisk kunstnerportrett av typen som kaster ekstra lys over store verk og menneskene bak. Det i utgangspunktet nokså spesielle er at filmen er regissert av en ung indisk filmskaper. Dessuten at bare en av personene i tittelen snakker.
Dheeraj Akolkar har bakgrunn fra Bollywood, men er åpenbart lidenskaplig beundrer av filmene Ingmar Bergmann og Liv Ullmann laget sammen. Med utgangspunkt i Bergmans elskede øy Fårø, nye intervju med Ullmann og glimt fra filmene de gjorde sammen, er «Ingmar & Liv» en dokumentar av internasjonalt snitt. Den vil gi mest utbytte for folk som har sett noen av deres filmer.
Filmen lener seg mot Bergman også i stil, med litt vekslende hell når bildene skal være metaforer for det som fortelles. Foruten opplesning av noen brev fra Bergmann, er det Ullmann som fører ordet, i nærgående samtale om deres forhold, eller i opplesning fra hennes bok «Forandringen».
Bergmann ser vi tidvis, på fotografier eller i opptak uten dialog fra filminnspillinger. Han tegnes gjennom Ullmanns beskrivelser og scener fra filmene hans. Et dristig, risikabelt grep som flere ganger gir god uttelling.
Enten det er Erland Josephson eller Max Von Sydow mot Ullmann i velvalgte klipp, er det forholdet mellom Ullmann og Bergmann som manes fram. Selv om filmen er laget i stor respekt for filmskaperen, skildres også hans mindre sympatiske sider med sjalusi, raseri og kontrollbehov.
For at en dokumentar som dette skal bli noe mer enn en dyktig arkivstudie eller et kunstnerportrett av tv-typen med snakkende mennesker, trengs bilder og scener som beveger og sier mer om temaet enn det som blir sagt med ord. Mot slutten av «Liv & Ingmar» er det heldigvis to slike scener.
Begge oppstår rundt Liv Ullmann, når hun ser tilbake, forteller, men også gir bilder på deres forhold, på et vis som ingen medier formidler bedre enn film. Det gir en finale som løfter en ujevn dokumentar et hakk, med en genuin filmatisk nerve som ellers er forbeholdt scenene fra mesterens filmer.
