I tiden etter Berlin-murens fall snørte nettet seg sammen rundt mange skjebner som på ulike vis var preget av den kalde krigen. Ja, også av skyggene fra Andre verdenskrig, som flere generasjoner merket gufset fra. Mange minner – for ikke å snakke om fortrengte hemmeligheter - har plaget overlevende og pårørende i tiårene etterpå. Slik det er i den norske familien filmen To liv dreier seg om.

Hovedpersonen Katrine (Juliane Köhler) er vokst opp i Øst-Tyskland, men har flyttet til Norge (Bergen) som voksen. Moren (Liv Ullmann) fikk henne med en tysk soldat under krigen, og Katrine ble – i likhet med mange andre barn av slike forbindelser - sendt til Tyskland (nazistenes Lebensborn-program). Etter krigen vokste Katrine opp i DDR – men har mirakuløst nok greid å flykte via Danmark – tilbake til sin mor Åse (Liv Ullmann) og har stiftet familie i Norge (Bergen). Visuelt vitner scenene fra Norge om en sterk fascinasjon for kystlandskapet.

Dette er allerede mer enn nok bakgrunnsdrama for både én og to spenningsfilmer, og regissør Georg Maas bygger på eget manus skrevet i samarbeid med Christoph Tölle/Stein Ståle Berg etter en for undertegnede ukjent roman (Hannelore Hippes Eiszeiten). Materialet byr på et svært interessant rollegalleri. Filmen har absolutt kompetente skuespillere både på norsk og tysk side til å fylle dette. Liv Ullmann formidler mye av Åses tragiske bakgrunn diskret i bevegelser og mimikk og vekker interessen for en skjebne vi gjerne ville vite mer om.

Handlingen utspilles på flere tidsplan, spiller på kontrasten mellom internasjonale konflikter og det lokale familieoppgjør, og utnytter spennet mellom lokalkonflikten og de internasjonale forgreninger. Kanskje er det blitt for mange ingredienser, for regien holder et samlende grep med slik kraft at fortellingen nesten virker skjematisk. Linken til virkeligheten, den oppsiktsvekkende kriminalsaken om Isdalskvinnen (skildret bl. a. i Tore Oslands bok Operasjon Isotopsy) etter et likfunn utenfor Bergen i 1970, er bare antydet.

Nøkkelreplikken om at noen ting er så grusomme at man bare vil glemme dem, forteller om en dyster bakgrunn. Samtidig belyser filmen de overraskelser som kan dukke opp hvis man graver grundig i fortiden. Det er forviklinger som skaper et habilt thrilleropplegg, og derfor virker det underlig at regissør Maas ikke – når han til og med har Liv Ullmann på laget - har satset mer helhjertet på spenningen i minnene fra krigens dager.