Dette er en av filmene fra 2012 som vil bli stående. Et uforlignelig, sprakende stykke filmfortelling som neppe ligner på mye du har sett før. På forunderlig vis klarer filmen å gjøre en undergangsberetning om alkoholiserte fattigfolk til en livsbejaende, sprakende film om stolthet og styrke, med en sjarmerende seksåring som midtpunkt.
Fra den hadde premiere på Sundance-festivalen og tok juryprisen der, har filmen forbløffet og begeistret kritikere og publikum. I Cannes fikk den fire priser, inkludert debutprisen. Etter en av de mest smittende filmvisningene jeg har vært på der, skrev jeg at filmen: «sjøsetter et eksepsjonelt nytt talent i amerikansk film».
Regissør og komponist Benh Zeitlin er en 30-åring som på budsjett til en halv vanlig norsk spillefilm og med amatører i de fleste roller, har laget en fabelaktig gryterett av en film. Til buldrende, oppløftende musikk kombinerer han realisme, tristesse, stolthet og magi.
Naturpoesi à la Terrence Malick matches med frodig skildring av fattigfolk i sivilisasjonens ytterkant i sumplandskapet i Louisiana. Røff realisme og mytisk materiale blandes på et vis som kanskje ikke burde gå an. I påvente av oversvømmelse og undergang er det et stolt beist av en film som reiser seg fra sumpene og feirer de små menneskene som nekter å gi seg.
Handlingen spinner rundt ei seksårig jente og hennes alkoholiserte, syke far i et samfunn, truet av vann og undergang. Det er sjelden å møte så energisk, høyreist og sprudlende skildring av mennesker i den dypeste fattigdom. Quvenzhané Wallis er utrolig i hovedrollen som barnet som er noe av håpet for hennes samfunn og far, slik gutten er det i filmversjonen av Cormac McCarthys «The Road». «Beasts Of The Southern Wild» kan minne om et frådende fyrverkeri av en cajunvariant av den.
Som miljøet den skildrer, hever filmen seg fandenivoldsk over sine svakheter og mangler. Energi, rytme, bilder, musikk og mennesker gir et uforlignelig uttrykk. Mer løfterik amerikansk debut er det lenge siden jeg har sett.