Ola Solums 36 år gamle «Reisen til julestjernen» med Hanne Krogh i hovedrollen er et stjerneeksempel på at en film ikke trenger å være veldig god for å bli en kjær institusjon. Nils Gaups nye filmversjon av Sverre Brandts teaterstykke er så forskjellig fra den gamle norske julefilmklassikeren at noen sikkert vil bli opprørt over det.

Problemet med 2012-versjonen av «Reisen til julestjernen» er slett ikke at den har frigjort seg fra 70-tallsfilmen. Tvert imot så funker dreiningen mot moderne nostalgisk filmeventyr i typer, scenografi og kostymer godt i starten.

Det er litt pussig at første del av historien fortelles som bildebok, men ellers hadde vel filmen blitt dobbelt så lang og tre ganger så kostbar. I rollen som Sonja er Vilde Zeiner er en solid representant for den tidstypiske helten i nordisk familie- og ungdomsfilm: Den modige jenta.

Dyktige skuespillere i lekker scenografi og sprakende kostymer gjør at filmen ser godt ut, så lenge magien på lerretet skapes av folk og historie, med musikken til Gaute Storaas som storslått topping. Agnes Kittelsen som heks og Stig Werner Moe som sleip greve ser sanselig utspekulerte ut, men kunne godt fått enda mer å spille på.

Filmens morsomste og beste scener er Sonjas møte med Mose og småfolket hans. Det er påfallende hvordan språk og dialektbruk gjør et eventyr som dette to hakk frodigere. Nisseri og avgjørende tidsfrist gjør at filmen gir assosiasjoner til Blåfjell-filmene. Målt mot dem, er ikke dette dårlig, men etter lovende start viser det seg heller ikke å være så mye bedre.

Mens den første filmversjonen fortsatt lever på gammelmodig sjarm, brukes nå den digitale verktøykassa for å gi moderne drag av effektfull storfilm. Om de digitale ulvene var en av svakhetene i Nils Gaups forrige film, «Kautokeinopprøret» (2008), så smøres det mer lekent, langt tykkere på her.

Dessverre gjør ikke overdreven bruk av filmatisk fantastisk tryllestøv historien mer magisk. Kongen ser bra ut, men er dummere enn hunden sin. Det hjelper at han spilles av alltid gode Anders Baasmo Christiansen. Flere glimt av humor og tilløp til «Downton Abbey» blant tjenerne gjør at filmen stadig glimter til på detaljplan. Helhetens glans blir for anstrengt i en film som verken er skummel eller rørende nok, og derfor tidvis ser ut som en skikkelig påkostet reklame for julemat.