Litt mer spenning i opplegget her, så hadde dette vært en vinner. Men det hele følger eventyroppskriften litt for slavisk, og da må poesien («Skjønne pike, hvorfor heiser du flagg?»), skjønnhetsinntrykkene, vemodet og - ikke minst - nostalgien feste grepet. Det holder nesten, for «Møte på Valmueåsen» forteller det tradisjonelle «eventyret» med fullstendig fascinerende animasjon. Her myldrer de komplette bildene av detaljer, fargekomposisjonene imponerer og alle scener utspilles livaktig.

Som tidsbilde er filmen også interessant, dette er Japan (Yokohama) tidlig på sekstitallet, hvor den store havnebyen fortsatt har sine lokalsamfunn intakt. I ett av disse lever tenåringene Umi og Shun, som går på samme skole og har et godt øye til hverandre. Men alliansen er ikke så enkel, de tilhører hvert sitt sosiale sjikt og har helt ulik bakgrunn. Forviklingene bringer få overraskelser, men framstillingen har sin nostalgiske sjarm.

Siden nabobyen Tokyo snart skal arrangere OL (1964), er samfunnet opptatt av fornyelse og bygging av anlegg som kan gå bekostning av det etablerte miljøet. Det populære og utrolig innholdsrike Klubbhuset hvor Umi og Shun vanker, står i fare, og ungdommene mobiliserer til protest. Samtidig gir filmen innblikk i familieliv, kjønnsroller og ritualer. Ikke minst er matlaging viet stor oppmerksomhet. Ingen tvil om at filmen sympatiserer med disiplinen og de solide tradisjonene på mange felt, men den gir også stemme til de unges ønsker og krav.

Denne grunnkonflikten (visstnok inspirert av en tegneserie) gjenspeiler muligens regissør Goro Miyazakis situasjon. Han er knyttet til berømte Studio Ghibli, som ledes av hans far, animasjonslegenden Hayao Miyazaki (mesterverker som «Chihiro og heksene» og «Min nabo Totoro»).

Sønnen Goro søker sin egen stil, noe mer i internasjonal retning, men Hayao har en finger med i manuset til «Møte på Valmueåsen». Filmen er et langt framskritt for Goro Miyazaki etter debuten for fem år siden, den mørke sagaen «Tales from Earthsea». Ikke minst er bruken av musikk et stort pluss, og de nyanserike originalstemmene blir faktisk - også for den som ikke forstår språket - en verdifull del av lydbildet.