Det vil være overraskende om en av de mest originale amerikanske romantiske komediene i nyere tid IKKE får Oscar-nominasjoner i løpet av dagen. Regissør og skuespillere fortjener ros og ære for langt på vei å lykkes med et prosjekt det på papiret er mer naturlig å riste på hodet av enn å le av.
Filmen starter med at Bradley Coopers hovedperson under tvil, med mye medisin, slippes ut av mentalsykehus. Han skal hjem til mor og far, åtte måneder etter at han klikket etter å ha tatt kona på fersken med en lærerkollega. Jennifer Lawrence spiller ung enke, sykelig seksuelt utagerende etter at hennes ektemann ble drept.
De to skadeskutte streifer først ufrivillig borti hverandre, i sine forsøk på å finne fotfeste etter mentalt sammenbrudd. Det kan låte som en slags «Rain Man» om mental helse, men David O. Russell er frekkere filmskaper enn som så. Psykiske problem er verken søtt eller morsomt her.
Russell laget den beste filmen om den første Irak-krigen med den svarte komedien «Three Kings» (1999). Han overrasket sist med den Oscar-vinnende boksefilmen «The Fighter». Som den er dette en film om en dysfunksjonell familie, med Robert De Niro i en av sine beste roller på lenge som manisk, fotballgal far.
Det er lett å mobilisere innvendinger mot filmen med den merkelige tittelen. Særlig i andre, mest handlingsdrevne, del hvor fotball, dans, veddemål og en søkt scene med ekskone er nær ved å overdøve uten-sikkerhetsnett-følelsen som er filmens store fortrinn.
Spillet og kjemien mellom Bradley Cooper og Jennifer Lawrence i hovedrollene gjør «Silver Linings Playbook» til en film det er lett å anbefale. Cooper, mest kjent fra «The Hangover»-filmene viser at han kan mer enn å være pen og dumdristig. Lawrence («The Hunger Games») viser røft, men sårbart hvorfor hun er den heteste amerikanske filmskuespilleren for tida.
Når så du sist en bred romantisk komedie som ikke handler om rike og vellykkede mennesker som skal gifte seg - men om to vanlige mennesker som har fått seg en skikkelig trøkk? Filmstjerner er ikke som før. Man kan lure på hvordan det var å se Bogart & Bacall på 40-tallet. Å se Cooper og Lawrence danse til «Lay Lady Lay», er kanskje det nærmeste og beste vi kommer i år.
