Da den sjette spillefilmen til Jacques Audiard hadde premiere i Cannes i fjor, ble den møtt med overveiende positive, om litt blandede reaksjoner. Dog med unison ros til de to skuespillerne i hovedrollene, ofte fantastiske Marion Cotillard og gjennombruddssterke Matthias Schoenaerts («Bullhead»).
Jeg var av de mer positive til «Rust og bein» etter verdenspremieren. Ved gjensyn er det enda lettere å se hvilken røff, særpreget filmforteller Audiard er. Hans hardtslående kjærlighetsdrama fra et Europa i krise har guts, testosteron og et emosjonelt trøkk som røsker.
Schoenaerts spiller enslig far på drift fra Belgia til den franske rivieraen med sin vesle sønn. Ved siden av småjobbing som sikkerhetsvakt, slåss han for penger, til veddemål. Cotillard spiller instruktør i fornøyelsespark, som i starten av filmen får beina bitt bort av en spekkhugger(!).
Han er en tønne av en primitiv machomann, enten han slåss eller omgås kvinner eller sitt barn. Hun er emosjonell som fysisk funksjonshemmet etter ulykken. Gjennom røft filmspråk, musikk og typetegning basert mer på hva personene gjør enn sier, blir filmen en brutal emosjonell reise med de to.
Filmen er løst bygget på Craig Davidsons novellesamling med samme tittel. Med finstemt bruk av virkemidler fra røff sjangerfilm og eminent musikkfølge klarer regissør og skuespillere å gjøre typer og tematikk kompleks og levende. Slutten kan diskuteres, men ingen skal beskylde Audiard for ikke å gå etter magen som filmskaper.
Sammenlignet med mesterverket «Profeten» (2009) og de eminente thrillerne «Mitt hjertes tapte slag» (2005) og «Read My Lips» (2001) er «Rust og bein» en bekreftelse mer enn ytterligere løft. Den viser at Audiard kan skape utrolige kvinneroller også. Fire så kraftfulle, severdige filmer på rad, kan ikke mange filmskapere vise til i våre dager.
