Etter sine to første, beste, mest originale og banebrytende filmer, «Reservoir Dogs» (1992) og «Pulp Fiction» (1994) har Quentin Tarantino brukt det meste av karrieren på å lage dyktig, stilbevisst voldsunderholdning. Flere av filmene hans de siste 15 åra har framstått som rene pastisjer av og/eller hyllester til hans favoritt B- og C-filmer fra 60- og 70-tallet.

«Django Unchained» føyer seg inn i den rekken, i sin overveldende miks av spagettiwestern, hevndrama og blackspoitationfilm. At den i mine øyne står som hans mest severdige, interessante film på lenge, skyldes det kombinasjonen av skuespillere, begavet filmfortelling og en tematikk som har vært påfallende lite berørt i amerikansk film: slaveriet.

Sist lot Tarantino jødiske, amerikanske soldater hevne seg på nazistene i krigsfilmen «Inglourious Basterds» (2009). Hevn er sentralt motivene i mange av hans filmer og amerikansk film generelt. En farget ex-slave og hevner som hovedperson (Jamie Foxx) i et raseskillerått sørstatsdrama med utstrakt bruk av n-ordet, bidrar til å gjøre «Django Unchained» mer ladet og dristigere enn nazi-suppa han brygget sist.

Mens både populærkultur og forsøksvis dyptpløyende filmkunst er full av historier om 2.verdenskrig, kan det virke som om slaveriet i USA fortsatt er tabubelagt. Særlig siden den mest erkeamerikanske sjangeren av alle, westernfilmen, i stor grad kommer fra samme epoke.

«Django Unchained» utspiller seg to år før den amerikanske borgerkrigen, med Jamie Foxx som frikjøpt slave på leting etter sin kone. Tittelsekvens, musikk, grafikk, tryner, landskap og de minste detaljer er preget av Tarantinos kjærlighet til sine filmatiske forbilder.

Christoph Waltz som fikk Oscar som flerspråklig nazist i«Inglourious Basterds», er vel så god som pratmaker av en tysk dusørjeger og sleip hjelper til Django med og uten lenker. En av Tarantinos styrker er å få skuespillere til å stråle i ord og bilder. Det nyter Jamie Foxx godt av i hovedrollen, men også Lenardo DiCaprio i kledelig rolle som badguy av en brutal slavedriver.

«Django Unchained» er ingen dyp skildring av raseskille og slaveri, men ved å bruke det som motor og ramme, blir summen spagettiwestern med spesiell, interessant vri. Skyteoppgjør på 1850-tallet hvor en frikjøpt slave fyrer løs til en blanding av Ennio Morricone og rapmusikk, er faktisk en fornyelse av sjangeren.

Dessuten har filmen bilder som brenner seg fast, på godt, morsomt og fælt. I filmens herligste scene skal en fortropp av Ku Klux Klan jakte på Django (Foxx). De sliter med å komme i gang, fordi hun som har laget hettene har klippet hullene slik at de får problemer med å se når de rir.

Nesten tre timer er for langt for filmen. Det skyldes ikke mangel på dødpunkter. Volden er til tider nesten splatteraktig og virker sånn sett mer stilisert enn mye av underholdningsvolden Tarantino har inspirert. «Django Unchained» er hans mest inspirerte, ambisiøse film siden «Jackie Brown» (1997), med et samspill mellom lyd, bilder og historie egnet til å glede både gamle fans og noen av oss som var i ferd med å gå lei av ham.