Noen vil elske den nye filmversjonen av «Les Misérables» og se den om og om igjen. Andre vil synes det blir i overkant teatralsk med for mye synging og/eller for ujevnt nivået på sangprestasjonene. Claude-Michel Schönberg og Alain Boublils musikal etter Victor Hugos roman fra 1862 har blitt en teaterklassiker, sett av mer enn 60 millioner mennesker siden premieren i London i 1985.

Å gjøre film av en av verdens mest populære musikaler låter kanskje safe, men den britiske regissøren Tom Hooper har ikke gjort det enkelt for seg i sin første film etter «Kongens tale». Det dristigste og beste er den grandiose uten-sikkerhetsnett-følelsen som gjennomsyrer mye av filmen og måten den er laget på.

På film er det ikke laget musikal i denne skalaen, uten replikker, basert på teater, på mange år. Selv «Evita» (1996) hadde litt dialog. Det mest spesielle med denne filmversjonen av «Les Misérables», er at skuespillerne synger «live» mens de spiller, det vil si at sangen ikke er dubbet i etterkant.

Det gir på godt og spesielt en egen nerve til spillet. Noen, som Russell Crowe som politimannen Javert, spiller langt bedre enn de synger. Hugh Jackman i hovedrollen som Jean Valjean synger nesten like godt som han spiller og bærer syngespillet fra galeislave til rikmann med sosial samvittighet.

Størst positiv effekt har regissørens metode på Anne Hathaway som prostituerte Fantine. Det spørs om klassikeren «I dreamed a dream» noen gang har hatt skarpere, sårere brodd enn i hennes nakne, forhutlede versjon. Hennes svanesang får en filmatisk kraft, som gjør at filmen sjelden når lignende høyder i fortsettelsen. Og det er mye igjen etterpå.

Gjennom nærbilder, linsebruk, perspektiv og en kombinasjon av det teatralske og det filmatiske, stiliserte tidsbilder og emosjonell realisme, er «Les Misérables» befriende dristig i tilslag og visjon. Dessverre holder det ikke nok gjennom ca 50 sanger (!) til at Hugos historie framstår som helstøpt filmfortelling.

Historien er tross alt ikke lettbent, underholdende fjas som «Mamma Mia», men sosial nød og forsøk på revolusjon. Selv med flere sterke biroller, som Eddie Redmaneye, blir filmens andre del for lett og springende. Den får likevel fram noe av smerten, fortvilelsen og opprøret. Begrepet «å stå på barrikadene» bør bli brukt med mer varsomhet etter en slik skildring av omkostningene ved det.

Det er befriende å se en storfilm strekke seg så dristig etter rå nerve. «Les Misérables» er for ujevn til å kalles helt vellykket. Når den lykkes i sin grandiose ambisjon, er den så stor, god og fascinerende at det er verdt ferden, selv om den er ujevn. Dessuten ville ikke filmåret blitt det samme uten Anne Hathaway, når hun med alvor og smerte løfter «I dreamed a dream» bort fra Susan Boyle, tilbake til rennesteinen.