Tittelen og den dramatiske første delen bør ikke forlede noen til å tro at «Flight» er en moderne katastrofefilm, en slags skremmende versjon av «Hjelp, vi flyr!». Riktig nok er den i en intens periode det også. Da er den noe av det beste som er laget i sjangeren.
Med dette framstår Denzel Washington som selveste transportsjefen i nyere amerikansk film. I «Crimson Tide» sto han til rors i en av de beste amerikanske u-båt-filmene i nyere tid. I severdige «Unstoppable» (2010) var han fører av et løpsk tog. Begge regissert av Tony Scott, som tok sitt eget liv i fjor.
«Flight» er laget av Steven Spielbergs gamle lekekamerat Robert Zemicks. Han vil for alltid bli husket for «Tilbake til fremtiden»-trilogien. Etter at han gjorde Oscar til sin egen konfekteske med «Forrest Gump» (1994), har han ikke laget særlig god eller interessant film. Derfor er det grunn til å glede seg over at han med «Flight» har laget noe i nærheten av en Tony Scott-film.
Denzel Washington spiller en erfaren pilot med forkjærlighet for sex, rus og soulmusikk. Flyturen han innleder filmen med, ser ut til å ende katastrofalt. Første del av filmen, med typetegning, spill og oppbygging mot spektakulært klimaks, er tradisjonell amerikansk filmfortelling på sitt beste, med en intensitet som gjør at dette neppe er filmen før eller under en lengre flyreise.
For tida pågår en debatt om for mange filmer for tida er for lange. «Flight» er 2 timer og 20 minutter. Den er så lang fordi den egentlig handler om noe annet enn et fly i fare. De høydramatiske scenene er utgangspunkt for en film som egentlig er et karakterdrama, om en mann som nekter å innse eller ta tak i sin egen undergangsdrift.
Denzel Washington er en kompleks, moderne luftfartsvri på Willy Loman i «En handelsreisendes død». Han er en stor mann i egne og kollegers øyne, men ser ikke hvordan hans problematiske sider gjør ham til en synkende stjerne hos ekskone og sønn.
Det kan innvendes at filmen blir enda mer tradisjonell, erkeamerikansk når den går fra luftig action til dyptborende karakterdrama om en mann dårligere evne til å manøvrere seg selv enn store fly. Samtidig er det i denne delen Denzel Washington viser sine kvaliteter, sin evne til i dobbelt forstand å gå til bunns i en rolle.
Finalen blir pompøs og filmen kunne vært strammere, men Oscar-nominasjon for manus og hovedrolle er ikke ufortjent. Regissør Zemicks har ikke laget så bra film på flere tiår. Han fortjener ros for et karakterdrama av typen amerikansk storfilm egentlig har sluttet med. Å pakke det inn i katastrofefilm, framstår som en ganske god idé.
