Etter flere år på kunstnerisk tomgang skuffet Tim Burton i fjor også kommersielt, med «Dark Shadows». Sånn sett fortoner «Frankenweenie» seg som et forsøk på å «finne seg sjæl». Da er det kanskje ikke så rart han har gått tilbake til materiale fra tida da han var ung og lovende.
Tim Burton laget første gang «Frankenweenie» som en halvtimes kortfilm i 1984, året før han spillefilmdebuterte. En søt, morsom og grotesk skrekkfilmhyllest om en liten gutt som ved hjelp av elektrisitet får nytt liv i sin beste venn, hunden Sparky, etter en bilulykke. Filmen inngår i ekstramaterialet på dvd-utgaven av «Et førjulsmareritt».
En animert spillefilm i 3D av samme historie, produsert av Disney, gir grunnlag for skepsis hos oss som synes Burton er best som sær, mørk og sentimental. Heldigvis viser skepsisen seg å være ganske ubegrunnet. Med 11-årsgrense, i svart-hvitt, er historien utvidet, uten at skarpe, rare kanter er slipt bort for å gjøre filmen mer familievennlig.
Spillefilmutgaven av «Frankenweenie» er en hyllest til gamle skrekkfilmer og barn som trives best i eget selskap, eller eventuelt sammen med et kjæledyr. Foruten en monstertung finale har Burton ryddet plass til artig harselas med Nederland og politisk korrekte foreldre.
Tim Burton tar ingen nye steg som filmskaper med «Frankenweenie». Univers, historie og en filmglede som minner om det han gjør best, gir rett og slett et godt tilbakesteg. Til et lydspor av Danny Elfman med mange av de samme kvalitetene. Til en herlig liten film om en gutt ved navn Frankenstein som blåser nytt liv i en død hund.