Forrige uke skrev Bård Larsen fra Civita i Aftenposten at vi må huske at Augusto Pinochet fikk 45 prosent av stemmene i en folkeavstemning i 1988. «I praksis ville altså nesten halvparten av de stemmeberettigede beholde diktatoren», sluttet Larsen. Han bør se denne filmen før han skriver mer om diktatur og popularitet.
Paolo Larrains «Stem Nei» skildrer nettopp det spesielle valget i Chile i 1988. Filmen kjemper med «Kon-Tiki» om årets Oscar for beste ikke-amerikanske film. Med humor, underliggende alvor og en helt spesiell stil argumenterer filmen for at det var en sensasjon at diktatoren fikk bare 45 prosent av stemmene. Samt at valgnederlaget som ledet mot hans fall delvis skyldtes en dristig reklamekampanje.
Gael García Bernal («Motorsykkeldagbøkene») spiller reklamemann overtalt til å lage kampanje for å få folk til å stemme nei til mer Pinochet. Sjefen hans er rådgiver for myndighetens kampanje for diktatoren. Ifølge filmen var det forbundet med risiko å være kritisk til diktaturet. Valget ble hold etter internasjonalt press mot regimet.
«Stem Nei» er tredje film i en imponerende serie fra Larrain om Chile under Pinochet. Den første «Tony Mamero»(2008) handlet om en seriemorder besatt av John Travoltas rolle i «Saturday Night Fever». Den andre, «Post Mortem»(2010) handlet om patologen som obduserte den myrdede president Allende etter kuppet i 1973.
«Stem Nei» fortoner seg som en slags diktaturvariant av «Mad Men» i Chile på 80-tallet. Det mest spesielle ved den, er at den ser ut som om den er filmet med videokamera fra 80-tallet. Tidskoloritten er så gjennomført at filmen ser ut som en VHS-kopi. Etter litt tilvenning, gir det opplevelse av å være på 80-tallet.
Det spørs likevel om grepet ikke er for dristig til at filmen når helt fram til Oscar. Etter Michael Hanekes «Amour» er dette den beste av de nominerte. Spill, historie og fortellergrep gir en original beretning om et tidsskille. En fornøyelig beretning om en alvorlig kamp, til bemerkelsesverdig bevis på reklamens makt.
