Åpningssekvensen i filmen om «Karsten og Petra» er filmens høydepunkt. Det er til å bli i godt humør av å se leken, fargerik og sprelsk animasjon av det avanserte slaget. Det oser «kostbar produksjon» av sekvensene der kosedyrene snakker og Petra flyr. «Levende» kosedyr er nesten alltid morsomt, men det hadde ikke skadet om Frøken Kanin hadde skrudd på sjarmen atskillige hakk. Det blir noe litt for «vanlig» over stemmebruk og sjargong. Vi lurer nærmest på om det står en voksenperson rett bak og leker dukketeater. Løveungen har langt mer personlighet, først og fremst fordi stemmen og sjargongen trekkes lenger ut. Det må noen utpregede egenskaper til for å gjøre de snakkende dukkene troverdige. Løveungen er litt redd, men vil gjerne tøffe seg, og fremstilles akkurat sånn.
Historien om Karsten og Petra som blir bestevenner er hyggelig og snill og er satt inn i en romantisk ramme av vakre hus. Det er ikke stiligvakkert, men koseligpent, og alle de voksne er velmenende og snille med riktige holdninger. Barna er også av det snille og prektige slaget, med unntak av den alltid tilstedeværende utgaven, som er sjalu og slem, uten å ønske å være det. Alt dette er selvsagt selve kjernen i fortellingen, men på film blir det i prektigste laget når kulissene og omgivelsene understreker den overhyggelige handlingen. Med en så trivelig og ufarlig fortelling blir det litt tamt når hele innpakningen blir et langt postkort med utelukkende fine motiv. Det er en film for de aller minste barna, her finnes det ingenting av skumle eller skremmende saker. Og med tanke på at der de aller minste som vil ha mest glede av «Karsten og Petra», er det formildende at produksjonsteamet har valgt å gjøre alt så supersnilt, mildt og forutsigbart. De skal ha kred for animasjonsløsningene som er imponerende og sprelske, men det kunne ha vært dratt enda mer ut. En fantasiverden kjenner ingen grenser. Det er et uendelig univers av muligheter, her blir det noe unødvendig begrenset.