Joe Wright har gjort karriere på å regissere pene, om tidvis litt blodfattige, filmversjoner av kvalitetsbøker, som Jane Austens «Pride & Predjudice» (2005) og Ian MacEwans «Atonement» (2007). Her prøver han seg på Leo Tolstojs murstein «Anna Karenina», med en filmatisk dristighet i ferden fra bok til film som gjør filmen til Wrights mest ambisiøse, fascinerende film så langt.
På et vis stiller filmen, etter manus av dramatikeren Tom Stoppard, seg i lignende forhold til Tolstojs roman som Tom Hoopers musikalfilm «Les Misérables» gjør til Victor Hugos roman. Den åpenbare forskjellen er at ingen synger i «Anna Karenina», men historien fortelles nesten som en klassisk filmmusikal om tragisk kjærlighet, til mektig musikk.
Som i de nevnte filmene til Wright, spiller Keira Knightley hovedrollen og Dario Marianelli har laget musikken. Begge imponerer stort, i en film som frekt gjør bruk av tablåer, kulisser og framstilling av verden som en scene. Dramaet om en fornem kvinne i Russland i 1874 som forlater mann og barn for den store kjærligheten, har fortsatt moralsk og følelsesmessig trøkk.
Mange har spilt ut Anna Kareninas stormfulle forhold til Grev Vronsky på film og tv, med Greta Garbo i 1935 som mest kjent. I fargesprakende storfilmgrep er det mer naturlig å sammenligne denne filmen med King Vidors versjon av Tolstojs «Krig og fred» fra 1956 med Knightleys forbilde Audrey Hepburn i hovedrollen. Målt mot den står «Anna Karenina» seg svært godt.
Det er et visuelt svev over filmen som gir assosiasjoner til klassisk Hollywood og Luchino Viscontis bildedsymfornier fra italiensk overklasse. Den første ballscenen, hvor fru Karenina og den unge greven dras mot hverandre, er filmfortelling med stor F. Stoffet er kraftig kuttet, men trekantdramaet i forgrunnen, med Jude Law som forsmådd ektemann og Aaron Taylor-Johnson som forelsket greve, i ladet spill mot Knightley, males til mektig pasjonsdrama med store omkostninger, særlig for kvinnen.
Det kan innvendes at «Anna Karenina» ikke er helstøpt eller yter boka full rettferdighet. På filmens premisser blåses det godt liv i et knippe historier om fornuft og følelser, om kjønn og kjærlighet fra en tid med sterke sanksjoner på brudd med samfunnets normer. For det er fire Oscar-nominasjoner etter mitt syn i snaueste laget.
