Debutfilmen til Gabriela Pilcher fikk nylig fire av de gjeveste prisene under den svenske Guldbagge-utdelingen. For beste film, beste regi, beste manus og beste kvinnelige hovedrolle. Regissøren er nyutdannet fra filmskolen i Göteborg, hovedrolleinnehaveren debuterer som skuespiller.
«Spise sove dø» har forståelig nok blitt mottatt som et friskt pust i svensk film. Det er fristende å si at filmen byr på miljø, mennesker og et energisk trøkk som savnes sårt i norsk film også. Når så du sist en engasjerende, morsom og sår norsk film om mennesker som jobber i matindustrien?
Nermina Lukac er herlig, energisk midtpunkt som 20-årige Rasa som ved filmens start jobber på et salatpakkeri på et tettsted i Skåne. Selv om jenta med innvandrerforeldre er bedre enn de fleste av sine kolleger til å fordele 125 gram ruccola i plastpakker, havner hun i faresonen når det blir nedbemanning.
Sosialrealisme har på grunn av spøkelser fra 70-tallet lenge vært et utskjelt begrep i norsk film. Typene og de hverdagslige dramaene «Spise sove dø» leverer, gjør det naturlig å nevne ledende europeiske sosialrealister som de belgiske Dardenne-brødrene og britiske Ken Loach. Pichlers film er yngre i uttrykk, med skarpt blikk på undersiden av det nordiske velferdssamfunnet.
«Spise sove dø» er ikke traurig problemdrama med ofre for samfunnsutvikling. Tvert imot er det et offensivt trøkk over Rasa og kollegene hennes, selv på offentlig jobbsøkerkurs eller når hennes ryggskadede far drar på jobb over grensa for å tjene penger på late, rike nordmenn.
Sidesporene, med Rasas forhold til faren, jevnaldrende venner og eldre arbeidskolleger, er ikke gjennomført vellykket alle sammen. Filmen vinner likevel mye på en energi, fandenivoldskhet og vilje til å skildre et annet Sverige av i dag enn det vi vanligvis møter i spillefilm. Det gjør Gabriela Pilchers debut til den mest løfterike filmen fra Norden på lenge.
