Det begynner intrikat nok. Seks fortellinger loser oss gjennom 1850-tallets slaveri i Sør-Stillehavet, en homofil komponists store forelskelse i klassisk musikk på 1930-tallet, en journalist fanget i en atom-thriller i San Fransisco på 70-tallet og i vår tid en umoralsk forlegger som for sine synder sperres inne på aldershjem. Derfra føres vi videre inn i fremtiden, først gjennom et dystopisk og orwellsk Korea i 2144, og til slutt inn i en postapokalyptisk fjern fremtid. Men så skal de samme skuespillerne gjenta sine rollemønstre i alle epoker, og historiene skal veves sammen rundt felles temaer og handlingsmønstre. Og bare sånn for å toppe følelsen av et endeløst déjà vu har Wachowski-søsknene («The Matrix») og Tom Tykwer («Run Lola Run») bestemt seg for å lage en formlek full av pek til kjente og mindre kjente historier og historiske figurer, og ikke minst kjente filmer og filmscener.

Det høres ut som et kaos uten like. Fallhøyden for filmen vokser eksponentielt for hver del som legges til. «Cloud Atlas» er en film som kan ende som utskjelt, pretensiøs kalkun, eller klassiker, mest sannsynlig som begge deler. Når jeg mener den dras kløktig i havn som en klassiker, er det mye takket være befriende komikk i en ellers skjebnetung setting, og en relativt rett-frem og forståelig handling. Det er ingen insisterende sannheter her utover at etter fortiden følger fremtiden. Noen vil sikkert reagere på det ved å avskrive filmen som substansløs, men kunne knapt tatt mer feil. Gjennom sin lekne tilnærming klarer filmen så mye mer, og formidler viktig tematikk om makt, konsumkultur og kunst uten å være insisterende. Det blir også film for filmens skyld, magisk og lekent. Uhyrlig, og uhyrlig vakkert.

«Cloud Atlas» er mer enn noe annet en film laget i formen til klassisk musikk. Fortellingen om komponisten Robert Frobisher, som skriver sekstetten med navnet «Cloud Atlas», er det nærmeste vi kommer filmskaperens stemme som trer frem og forklarer sitt verk. En film av symfoniske proporsjoner, med nok pauker, basuner og andre spesialeffekter til å blåse deg tilbake i setet, med lengden og fryktløsheten til å være både komedie og skjebnedrama på en gang, og – viktigst av alt – med sin forståelse av viktigheten av tidskomponenten. Klassisk musikk har bedre enn noen annen kunstform dyrket prinsippet om hvordan tiden kan forandre to helt likelydende satser til vilt ulike opplevelser. I film dras dette grepet sjeldent lenger enn at en karakter mot slutten av filmen resiterer en megetsigende eller intetsigende linje han fikk høre i filmens start. I «Cloud Atlas» er det gjort til et sentralt og bærende elementet; resultatet er vellyd av dimensjoner.