34-årige Sarah Polley fra Toronto er en dyktig skuespiller, som de siste åra har markert seg stadig sterkere som filmskaper. Først med debutfilmen «Away From Her»(2006), et voksent drama om alzheimer. Så med samlivsdramaet «Take This Waltz» som gikk på kino her i fjor.

«Stories We Tell» er noe helt annet, og enda bedre. Tematikken tangerer aktuelle norske tv-trender, fra «Tore på sporet» til «Hvem tror du at du er?». Måten Sarah Polleys film forteller og behandler historien på, gjør «Stories We Tell» til en dokumentar og en film som vil bli stående når året skal oppsummeres.

En kunstner og et kunstnerbarn som lager film om sin egen familiehistorie, låter som oppskrift på navlebeskuende, selvhøytidelig vas. «Stories We Tell» unngår helt den fella. Tvert imot, trenger man ikke ane noe om regissøren og hennes familie for å finne en gripende, allmennmenneskelig film om identitet og bånd mellom mennesker.

Utgangspunktet for filmen er familierykter om at Polleys mor, som døde da datteren var barn, hadde et forhold til en annen mann i tiden før Sarah ble født. Gjennom intervju med familiemedlemmer og venner, gamle super 8-opptak og med mannen Polley alltid har sett på som pappa som forteller, prøver filmen å finne ut hvordan familiedramaet egentlig henger sammen.

«Stories We Tell» er en fantastisk film om fortellingene om oss selv og hva de kan gjøre med mennesker. Uten å avsløre for mye, er filmens store styrke måten den viser hvor komplekse spørsmål om arv og miljø kan være. At spørsmål om røtter er viktig, men også at svarene ikke nødvendigvis løser alt, eller nok.

Med tilsynelatende enkle grep forteller Polley sin historie på en måte som gjør den til den beste, mest raffinerte historien om tematikken jeg har møtt. Fra morsomme, uhøytidelige intervju med familiemedlemmer, via herlige tidsbilder fra et familiealbum, til små rystelser av avsløringer, skapes en historie som ikke slutter med overrumplende svar og en hovedperson som har fått ny innsikt i egen historie.

Det mesterlige ved «Stories We Tell» er hvordan filmen tar oss med videre og viser hvordan menneskene takler nye og for dem rystende opplysninger. På dristig og godt vis bruker Polley filmmediet til å gjøre sin historie universell. Noen dokumentarfilmer er mye bedre på kino enn på tv. Dette er en av dem.