Sammen med «Mongoland»(2001), «Monstertorsdag»(2004) og «Rottenetter»(2009) utgjør «Eventyrland» en interessant Stavanger-bølge i seg selv, regissert av Arild Østin Ommundsen.
«Eventyrland» er mer vellykket enn finansthrilleren «Rottenetter». Det mørke dramaet om en drapsdømt kvinnes forsøk på å havne på rett kjøl, svekkes likevel av at ambisjoner, form og innhold bare tidvis spiller godt nok opp mot hverandre.
Silje Salomonsen og Vegard Hoel spiller i alle de nevnte filmene. Her er hun småbarnsmor i fengsel etter dramatisk åpningsscene, han lokal småskurk moralsk medskyldig i hennes ferd fra bagatell til helvete. Etter endt soning, med datter i fosterhjem, prøver hun å komme tilbake til samfunnet. Uten penger er det lett å ty til dårlige venner.
Det mest fascinerende ved «Eventyrland» er hvordan Ommundsen & co. har klart å få Stavanger til å se lurvete og shabby ut. Fra finansmiljø og prangende rikdom i «Rottenetter» er det dårlig vedlikeholdte hus og dop som næringsvei som er setting her.
Med kamera tett på, i impresjonistisk bildespråk i flere scener, blir «Eventyrland» et småskittent hevn- og gjeld-drama, fortalt med dristig forsøk på filmatisk svev. Det hele pakket inn i et lydspor som med få unntak setter tre musikalske streker under det som ellers foregår på lerretet, med musikkvideo til Thomas Dybdahl i finalen.
Musikken er,som mye av spill og miljøskildringer, i seg selv bra eller interessant. Problemet er at typer og historie ikke borer dypt nok, at form og innhold ikke matcher helt. «Fingrene i døra», roper en av skurkene, når den mest originale karakteren i historien, Komle-Gary, prøver gripe inn. Det ser vondt ut, i en film som likevel ikke gjør vondt nok, og fortjener mer ros for ambisjoner enn resultat.
