Endret: 12.10.2006 kl. 08:57
Slik tror vi Paris er, slik ønsker vi at Paris skal være. Denne
kollektivfilmen om kjærlighetens hovedstad engasjerer enn sann overflod av
talent og kunnskap, og resultatet er en fragmentarisk fryd - både for
Paris-kjennere og andre. Det er en strøm av smaksopplevelser med ujevn
styrke, og ved andre gangs påsyn forsterkes inntrykkene fordi man får tid
til å fordøye. Det blir omtrent som å gjøre seg bedre kjent i en storby - og
da helst utenfor sightseeingbussenes ruter. . .
God idé,
selvfølgelig - man inviterer 20 fremtredende regissør til å gi Paris sin
kjærlighetserklæring i form av hver sin kortfilm. Disse monteres sammen til
et strålende totimersprogram. Selvsagt blir det variabelt i uttrykksform, i
valg av innfallsvinkel og i kvalitet, men det kan nesten ikke unngå å bli en
filmatisk godtepose hvor nesten alle vil finne enkelte biter å glede seg
over.
Hva man foretrekker, og hva som eventuelt
skuffer, blir opp til den enkeltes ståsted. For her presenteres Paris
gjennom inntrykk fra 18 bydeler. Opprinnelig skulle det bli 20 bidrag, men
like før visning under Cannes-festivalen ble det kjent at franske Raphael
Nadjari og danske Christoffer Boes bidrag (av ukjente årsaker) var kuttet
ut. Nå er filmen likevel innholdsrik nok. De fleste bidragene er
franskspråklige, noen dialogrike, andre nesten stumme. Men alle er korte.
For å fremheve egne favoritter her: Det er en fryd å følge Gena Rowland og Ben
Gazzaras kafébesøk hos Gérard Depardieu (også regi) i Latinerkvarteret. Tom
Tykwers hemmelighetsfulle intermesso med Natalie Portman og Melchior Besion
i Faubourg Saint-Denis likeså, mens humoren ikke uventet dominerer i
brødrene Coens Tuileries-innslag, hvor Steve Buscemis turistskikkelse gir
Mona Lisas smil et nytt innhold. Nick Nolte og Ludivine Sagnier i Parc
Monceau kan nevnes - også for regissør Alfonso Cuaróns tekniske oppvisning.
Og slik kunne man fortsatt. Den enkelte får gjøre sine valg.
