Etter ei uke med Kosmorama og flere eksempler på film som stor kunst, er «Iron Man 3» i 3D på et vis tilbake til hverdagen. Den er ikke filmkunst, men den er likevel verdt å feire, fordi den strekker seg lengre og bedre enn de fleste storfilmer basert på tegneserieunivers gjør. For ikke å snakke om oppfølgere til storsuksesser i milliardklassen.
3D-grepet gir ikke så mye ekstra, men i teknikk, action og fart er filmen imponerende nok, selv om det går litt over styr mot slutten. Det som gjør «Iron Man 3» overraskende vellykket i sjangeren er skarpt og dristig manus, gode skuespillere, humor og en regissør med større register enn forgjenger Jon Favreau. Han gjør til gjengjeld en artig birolle som teknologisvak kontrollfreak av en sikkerhetsvakt.
Den nye regissøren og manusforfatteren Shane Black har tidligere bare regissert den severdige krimmen «Kiss Kiss Bang Bang»(2005) - også den med Robert Downey Jr. Han skrev dessuten i sin tid originalmanus til den første «Dødelig Våpen»-filmen. Her viser han fortsatt lag med kombinasjonen action, humor og ikke helt verdensfjern underholdning.
Robert Downey Jr. har fått mer å spille på, mens kjemien mellom han og Gwyneth Paltrow som Pepper Potts er fortsatt en svakhet ved serien. Fordelen denne gang er at de vitser bedre om samlivet. Dessuten har «Iron Man 3» en av de beste skurkene i nyere tegneseriection i form av Ben Kingsley som en slags kinesisk variant av Osama bin Laden, kalt Mandarin.
Fartsfylt voldsunderholdning med hevngjerrig terrorist som truer USAs president og sprenger uskyldige, låter som en smakløs, dårlig timet popcornfilm. Heldigvis er «Iron Man 3» mer raffinert enn som så. «Vi skaper våre egne demoner» blir en sentral replikk i en film hvor tenketanker, oljeindustri, politikere og etisk tvilsom forskning er med på å gjøre «Krigen mot terror» til lukrativ industri med behov for fiendebilder.
«Iron Man 3» er en stor film i kraft av budsjett og eksplosjoner, kompetent fartsfylt underholdning med noe attåt som film. Vurdert opp mot de to foregående og fjorårets «The Avengers» er femmeren fortjent. Siden Disney kjøpte Marvel i 2009 for en astronomisk sum kan vi vente storfilmer fra tegneserieuniverset med korte mellomrom. Sammenlignet med for eksempel plumpt patriotiske «Captain America» (2011) er «Iron Man 3» smart, fartsfylt virkelighetsflukt med overraskende bagasje. Som populærkultur på sitt bedre sier den mer om tiden den er laget i enn det kanskje kan se ut som.
