Suverene Helen Mirren sørger for spenning i Oscar-racet.
Endret: 09.11.2006 kl. 12:13
Her er hun i «The Queen» som filmdronning av beste merke, og dermed har like suverene Meryl Streeps motedronning i «The Devil Wears Prada» fått skikkelig konkurranse. Begge gir en oppvisning i karakteriseringskunst, sterke kvinner i pressede situasjoner tolket med innlevelse og blendende teknikk. I begge tilfeller er dessuten maskering og foto fullt ut med på notene.
Enda et fellestrekk mellom de to filmene er at de ikke er helt vellykket som helhet - men de bæres begge av strålende skuespillerinnsats. For min del mener jeg «The Queen» er den klart beste, fordi Stephen Frears også mesterlig bygger opp «duellen» mellom Dronningen og den ferske statsminister Tony Blair (Michael Sheen).
Men ellers?
Det kan virke som om Frears respekt for stoffet er litt lammende. Det meste betraktes på respektfull avstand, og sjelden lar han en befriende humor sette alt det «opphøyde» i relieff. I noen scener lar han oss ane en dobbel bunn, en ironisk distanse, og da lever filmen så det er en fryd.
Dessuten er dette stoff for enhver - enten man hater eller elsker monarkiet - enn si stiller seg nokså likegyldig til det.
For plutselig, 31. august 1997, var alt akutt interessant verden over: Prinsessen av Wales, Diana, medienes fremste favoritt og tronarving prins Charles' fraskilte kone, var omkommet i en bilulykke - forfulgt av de forhatte paparazzi.
Det følger ingen indignert «reportasje» omkring dette (manus Peter Morgan), ikke noe dokudrama med fordeling av skyld og uskyld i forutgående familiefeider. Filmen interesserer seg for reaksjonene - ved hoffet, i mediene, i allmennheten.
Dramaet spiller på de trefningene som fant sted i seremonielle former mellom landets nye og svært populære Tony Blair (Michael Sheen) og en tilbaketrukket dronning Elizabeth, som tilsynelatende bagatelliserer Dianas posisjon og folkets engasjement. Mens Blair er den årvåkne politiker, lydhør for strømninger og stemninger og er imponerende innsiktsfull.
Duellen er så godt skildret at den blir spennende - selv om vi alle kjenner utfallet. Her er det spillet og taktikken som er kjernen.
Dessuten blir presset utenfra etablert med en kraft som avslører et system og en familie nærmest fanget i ritualer og symboler.
Og selv om dette resulterer i en film med vekslende intensitet, har den hele veien en bærende søyle i Helen Mirrens makeløse spill.
Diskuter denne saken
Innsendt av ejejjeejje, 28.12.2006 17:55:19
Helt OK. Ikke noen spesielle trekk som løftet filmen, men heller ikke noen som dro den ned. En virkelighetsnær og troverdig filmatisering av Prinsesse Dianas død.
Innsendt av OttoLund, 12.11.2006 19:43:55
Filmen viser at ledere og kongelige også er mennesker, mennesker som bl.a. forsøker å gjøre det beste for andre og den jobben de er satt til å utføre. I en kompleks verden av hendelser og monarki vil det alltid oppstå utfordringer, og løsninger som krever hensyn til både tradisjon og nyskapning.
