Etter en periode med inntrykk av dalende nivå på norsk dubbing av internasjonal animasjonsfilm, er det på sin plass å rose bruken av norske stemmer i «Epic – Skogens Hemmelige Rike». Malin Pettersen, Trond Espen Seim og Alex Rosén bidrar til at det ikke oppleves som noe stort tap å høre filmen uten Amanda Seyfried, Colin Farrell og Beyoncé.
Historien er en politisk korrekt, tidsriktig fortelling om ei tenåringsjente og en far. De holder til ved en skog som viser seg å romme en egen hemmelig verden av dyr og planter, nesten usynlig for mennesker. Den er dessuten truet av undergang. Som en grønn blanding av «Ringenes Herre», «Trollmannen fra Oz», «Avatar» og «Det suser i sivet» vikles en fartsfylt beretning på liv og død, om mot, vennskap og kjærlighet til naturen.
Historien kan fortone seg som et oppkok av et knippe klassiske bøker og filmer, føyd sammen av en komité av manusforfattere. Fart, farger og det visuelle grepet, med effektiv bruk av 3D, gjør at filmen tidvis er en fryd å se på. De dyriske skurkene som vil ødelegge skogen og spre død og fordervelse gjør 7-årsgrensen forståelig, med kraftfull dynamikk mellom mørke og gode krefter.
Regissør Wedges fikk brakdebut med sin første langfilm «Ice Age» i 2002. Som der vinner han mye på å løfte fram to dyriske skikkelser som komiske pusterom. De morsomste figurene visuelt og verbalt i «Epic – Skogens Hemmelige Rike» er de to sneglende Mub og Grub. Komikerne Anders Bye og Jon Niklas Rønning gir fint liv til en sleip, treg duo med ambisjoner som helter.
Hvorfor filmen også skal hete «Epic» på norsk, er vanskelig å forstå. Som familiefilm med briller i en 3D-bølge som synes å være litt på hell, har den noen kvaliteter som gjør den til en ganske fascinerende tur i skogen.
