Endret: 08.03.2007 kl. 16:30
Smaken river i munnen og lukten av råttenskap sprer seg mens
dokumentarfilmerne Are Syvertsen og Jon Martin Førland stikker sine våpen
inn bak kulissene i norsk landbruksnæring. Opptakene avdekker forhold som
kan få en til å gå omveier forbi kjøttdisken under neste butikkbesøk.
Før de kommer så langt, har filmskaperne imidlertid bidratt
til å ufarliggjøre sine avsløringer en smule. I en rølpete innledning
blander de likt og ulikt i en salig lapskaus i en illustrerende sketsj, som
med sine groteske overdrivelser og lettvinte effekter kan gi inntrykk av at
dette er fleip med fakta.
Men mye er blodig alvor
i «Smaken av hund», som effektfullt pirker borti det mektige
landbrukssamvirket, ser nærmere på produksjon, på merkevarebygging og
markedsføring. I maktens irrganger har man tydeligvis ikke helt forberedt
seg på at mediefolk med frekkhetens nådegave kunne dukke opp. Ved å stille
vel forberedt kan filmskaperne stille ubehagelige spørsmål og ikke la seg
avvise av omtrentlige uttalelser.
Etter
unnfallende kommentarer og selvmotsigelser strør «inntrengerne» umiddelbart
salt i sårene og krydrer sin egen triumf med unødvendige etterslengere. Det
er ingen prestasjon å lage opptak av uttalelser gitt under forutsetning av
at mikrofonen er slått av. Derimot er f.eks. dekningen av Afrika-turen en
frydefull filmsatire, hvor tause blikk og kroppsspråk sier mer enn talenes
floskler. Et gjennomgående trekk er svak innsats fra næringens talsmenn- og
kvinner.
Her er også sterke koblinger til
aktuelle hendelser (selv om filmen er innspilt i 2005 og dekker bl.a.
landbruksnæringens kombinasjon av 100-årsfeiring og markedsføring), slik at
den dystre jakten på E.coli-bakterien blir et mørkt apropos til filmens
budskap. De nakne fakta og nøkterne kommentarer er sterke nok f.eks. når
kamera forteller om den industrialiserte kyllingproduksjonen. Her finner
filmskaperne en maskin som de kaller «kyllingtreskeren» og demonstrerer den
i suggererende skrekkfilmbelysning. Iblant praktiseres en kryssklipping som
nok kan gi tragikomisk virkning, men som også kan gi en mistanke om at man
ikke har vært sikker på opptakenes egen tyngde.
Dessverre forekommer også hjelpeløse passasjer med plansjer og illustrasjoner
som nok kan være preget av at prosjektet er dyrket fram under skrinne kår.
Men resultatet er både sterkt og underholdende på en uvøren og tankevekkende
måte og lever opp til filmens undertittel, «En ubehagelig sannhet».
