Datteren og atomkofferten: Channing Tatum and Joey King som far og datter vitne til at Det hvite hus angripes av rødhårede terrorister i «White House Down», som på flere måter lever opp til tittelen og vel så det, ifølge vår anmelder. Foto: Reiner Bajo

Er denne filmen begynnelsen på slutten på Roland Emmerich-æraen i amerikansk katastrofefilm? Den tyske 58-åringen har aldri vært kritikernes yndling, men massiv publikumssuksess til filmer som «Indepence Day» (1996), «The Patriot» (2000) og «The Day After Tomorrow» (2004) gjorde ham ledende i Hollywood på katastrofefilm i milliardklassen.

Etter dalende popularitet for hans siste storfilmer, «10000 BC» (2008) og «2012» (2009) schmokker han til med en film med element fra hans største suksesser, tilsatt en aktuell politisk ramme som virker inspirert av tv-serier som «24» og «Homeland». I all sin prakt og gru er det mulig å se «White House Down» som en hollywoodsk popcormiks av de to tv-seriene, malt med så bred pensel at det tidvis blir latterlig, men aldri kjedelig.

I action og spenning er «White House Down» blant de bedre filmene til Emmerich. Aldri har han hatt så mange gode og store skuespillere å spille på. Den raskest stigende mannlige stjernen i amerikansk film, Channing Tatum, gjør seg bra som actionhelt. Han spiller en ex-soldat og skilt far til en elleveårig jente på omvisning i Det hvite hus. Faren drømmer om å bli sikkerhetsvakt for presidenten, spilt av Jamie Foxx.

I USA har «White House Down» vært noe i nærheten av en flopp og flittig brukt som et av sommerens eksempler på Hollywood i krise. I mine øyne har ikke Emmerich blitt dårligere som bombastisk filmforteller. Tvert i mot. Det kan snarere se ut som om tiden har gått fra film som dette. Kanskje er 9/11 og terror mot amerikanske nasjonalhelligdommer fortsatt for ladet og virkelighetsnært til at det funker helt som virkelighetsflukt.

Det største problemet til «White House Down» er at den er vanskelig å ta alvorlig, men for alvorlig til å bare le av, når politikere og gisler drepes for fote. Emmerich har aldri vært raffinert. Her spiller han jevnlig på humor og populærkultur, fra presidentens joggesko (tidenes produktplassering) til hovedpersoner med navn som John Cale, Sawyer og Caulfield.

I en av de morsomste scenene avsløres en skurk ved at han har Herb Albert som ringetone.

Mens tv-seriene «24» og «Homeland» har spilt godt på klaustrofobi, konspirasjoner og redselen for katastrofe etter 9/11 i realistisk setting, blir det for enkelt og for dumt når motivene her avsløres. Mens skurkene drives av hevn og ødeleggelsestrang, er heltene fedre som forsøker å være forbilder for sine barn, fortrinnsvis døtre.

Channing Tatum vil berge datteren, beskytte presidenten og redde verden, i den rekkefølgen. Som bilde på tidsånd, idealer og politikk, er «White House Down» en fascinerende coctail. Som thriller er den ganske spennende, men også lattervekkende. Om man klarer å se humor i en i en filmatisk dinosaurs omgang med politisk terror og sprengstoff i Det hvite hus, det siste på ingen måte metaforisk ment.