Et spørsmål meldte seg tidlig hos meg i «Alabama & Monroe»: Hvordan kan musikk fremkalle sterkere emosjoner enn historien om et barn døende av kreft?
Man kan hevde at det ikke handler om filmen, men et behov for snarlig psykiatrisk utredning av anmelderen. Men jeg heller mot at det handler om en film som lykkes i å formidle lidenskap på en god måte, men feiler og følger oppgåtte løyper når den skal formidle tragedie: løyper som henvender seg til tårepersene og ikke til hjerterota. Resultatet blir et sjarmerende melodrama som tidvis tipper over.
Punkrocker-konvertert-til-bluegrass-musiker Didier møter tatovøren Elise. Kombinasjonen Belgia, bluegrass og bonderomantikk fungerer godt – overraskende godt. Hverdagen skildres i naturalistiske fargetoner, mens musikksekvensene gis et varmere drag og flere filmatiske virkemidler.
Didier er lidenskaplig opptatt av Amerika, drømmenes land – ved en feil, eller ironisk, tekstet til drømmernes land. Som med Amerika viser drømmen seg å være nettopp det, og snart raser verden sammen rundt de to der de sitter i sitt grønne paradis på den belgiske landsbygda. Men der settingen er forfriskende, er tragedieforløpet så altfor, altfor velkjent fra et utall roman-bestselgere. Kreft blir lite mer enn et kynisk grep for å introdusere motstand og presse frem tårer som ved makt. Tonen avslører handlingens uungåelige retning, og hoppene i tid mister nytten.
Samtidig: Om tragediegrepene er enkle og utbrukte, kommer det gode ting ut av dem også. Etterspillet, hvor Didier raser mot gud og politikken og Elise forsvinner inn i sjelesøking er gjort bedre enn selve tragdien. Det finnes også en haug flotte bilder og en nydelig klippet drømmesekvens i filmen. Musikken tilføres som alltid også mer av rammen, men om du ikke lar deg berøre av bluegrass vil slutten nærmest fortone seg parodisk. Det siste der er likevel en unødvendig bekymring: Selv den kaldeste fisk lar seg bevege av Bill Monroe og banjo. Så får det være så som så med kreften.