«Captain Phillips» forteller en historie som ligneroverbevisende mye på den sanne historien om kapringen av lasteskipet Alabamautenfor Somalias kyst i 2009. Håndholdte kameraer og nøktern fargebruk,Greengass' kjennemerke, gir den samme dokumentariske, virkelighetsnære ogspenningsøkende effekten som i hans Jason Bourne-filmer. Det underbygges av enkronologisk rekkefølge som fra kapringen nærmest oppleves som sanntid fordispenningen aldri slipper taket.
Det er katt og mus, det er Tom Hanks og Barkhad Abdi medrolleprestasjoner som begge kan forsvare Oscar-nominasjoner, det er thriller. Mendet er også noe som skurrer. For samtidig som «Captain Phillips» er nervepirrende,velregissert og velspilt av en annen verden, fremkaller den et ubehag som ikkehandler om trusselen kaprerne utgjør, men hvem de er og hvor de kommer fra.
Kaprerne er khat-tyggende, voldelige desperadoer. De er ogsådesperate, traumatiserte, loslitte og herjede, og det er umulig å ikke følesympati for dem. Kaprerne er på dypt vann allerede før de setter seg i båten,og de møter en overmakt som fra første sekund tilsier at de er håpløst fortapt.Phillips setter ut fra en containerhavn, så enorm at det virker som om allverdens eiendeler er samlet der. Den grelle kontrasten til landet som forsjette år på rad topper listen over verdens mest dysfunksjonelle stater erekkel å ta inn over seg.
På et tidspunkt er det ett krigsskip per gjenværende gisseltaker.Det er spurvejakt med kanonskip. En overmakt og overreaksjon så store at deville fremkalt oppgitt hoderisting i selv de mest overdimensjonerte ogvirkelighetsfjerne actioneventyr. Men virkelighetens absurditet overgårkunstens. Vestens overmakt føles råere enn en hvilken som helst pirat medAK-47, men problematiseres aldri åpenlyst.
Ser Greengrass absurditeten? Eller er dette en film hvorfire loslitte, desperate kaprere ledes, lures og drepes før vi får militærejubelscener og alle (som betyr noe) drar hjem? Man vil lett la seg provosere omalt man ser er et rent sjangerverk og kidnappingsdrama der man lukker øynenefor bakenforliggende sosioøkonomiske forhold.
Man kan konkludere begge veier, og man må tolke Greengrass ibeste mening for å få det til å gå opp. Men han har også en filmkatalog bak segsom viser at dette er det han gjør best: om det er en som klarer å få plass tildet lille ekstra, politiske blikket uten å skjene en centimeter fra thrillerenog over mot politisk drama, så er det Paul Greengrass.
Og det finnes enkeltbilder, som oversiktsbildet fracontainerhavnen, som til tross for sin nøkterne og deskriptive stil rommermuligheter for ettertanke og refleksjon. Det er de korte blikkene som viser atGreengrass er helheten bevisst. Og når dramaet til slutt når sitt klimaks erdet ingen sjangerklisjeer med full jubel i kontrollrommet, høy flaskeføring oghigh-five når piratene «må gå planken». Det er den samme nøkterne realismen.
Isteden får vi, publikum, noe å juble for: I aller sistescene leverer Tom Hanks en skuespillerprestasjon som får hårene til å reise segpå kroppen bare av å skrive om den. Dermed kommer både filmen og Phillips tilslutt i havn.