Den siste uka har Hisham Fageehs satiriske musikkvideo «No Woman, No Drive» om kvinners forbud mot å kjøre bil i Saudi-Arabia blitt en youtube-slager verden over. Argumentet mot kvinnelige bilister i videoen, er det samme som elleveårige Wadjda i «Den grønne sykkelen» får høre, om hvorfor jenter ikke får lov til å sykle i Saudi-Arabia: Det kan ødelegge eggstokkene og svekke kvinners mulighet til å få barn.
Selv om den ikke hadde vært særlig god, ville Haifaa Al Mansours «Den grønne sykkelen» vært en viktig og forhåpentligvis banebrytende film. At den har ført til at Saudi-Arabia for første gang har nominert en film til Oscar, og at den alt regnes blant favorittene til beste ikke-amerikanske film, gir alene grunn til feiring, av en slags moderne, feministisk, arabisk parallell til Vittorio DeSicas neorealistiske klassiker «Sykkeltyvene» (1948).
Som den italienske klassikeren tar den saudiarabiske filmen pulsen på sin egen samtid og sitt eget samfunn med enkle, men svært effektive virkemidler. Waad Mohammed stråler som den tøffe unge jenta som nekter å slå seg til ro med at sykling er for gutter og at en viktig del av kvinnerollen er å ikke bli hørt eller sett av mennene i samfunnet.
Selv om regissøren er ute i påtrengende ærend, med kvinnesyn i patriarkalsk samfunn som dirrende undertone hele veien, viser hun imponerende forståelse av effektiv filmfortelling og visuelt grep. Fra åpningsscenen til fin finale har «Den grønne sykkelen» en rekke eksempler på at Al-Mansour forener form og innhold til engasjerende film.
At en konkurranse for jenter i kunnskap om og resitasjon av Koranen blir en slags motor for den tøffe unge jenta i hennes kamp for å skaffe seg sykkel, gir raffinert twist til en film som sannsynligvis vil bidra til å gjøre det vanskeligere for menn og kvinner å hindre unge jenter å utfolde seg, med unnskyldninger så dårlige at de burde være til å le av.
