Fjorårets «The Hunger Games» etter Suzan Collins fantasyserie for ungdom ble en omdiskutert megasuksess for sin skildring av ungdom som gladiatorer på liv og død i et totalitært samfunns realityshow på tv. Filmen gjorde dessuten Jennifer Lawrence til en av vår tids største filmstjerner, med velfortjent Oscar for beste kvinnelige hovedrolle for «Silver Linings Playbook» samme år.

Her er fortsettelsen, med ny bok i bunnen, ny regissør og et par nye skuespillere. President Snow i Donald Sutherlands ishvite skikkelse frykter at triumfen tik Katniss (Jennifer Lawrence) i forrige film skal gi folket håp og lede til opprør. Han har derfor hyret en ny spillutvikler, spilt av Philip Seymour Hoffman, med som oppgave å sørge for at de unge heltene som overlevde sist, stryker med i årets utgave av lekene.

Som film står ikke «Catching Fire» mye tilbake for forgjengeren. At den slutter brått og bidrar til å gjøre filmen vel mye til en drøyt to timer lang trailer for neste film, er nok delvis et problem med boka. Som filmfortelling har den mer klasse og stil enn filmoppfølgere til ungdomsbøker flest. Som filmskaper imponerer Francis Lawrence mer her, enn i klisjétunge, seige og overtydelige «Water for Elephants» (2011).

Filmen spiller godt på dynamisk kontrast mellom rike Capitol, de hardt plagede sektorene og naturen som dødslekene utspiller seg i. «Catching Fire» spiller også godt på Jennifer Lawrence i komplisert trekantforhold mellom gutten hun må late som hun elsker og han hun tenker på, koblet med dårlig samvittighet for de som døde i forrige runde.

At årets beste mediesatire på film er å finne her og i «Solan og Ludvig – jul i Flåklypa» viser at bred storfilm kan ha mer enn én tanke i timen. Så kan man diskutere om det blir dobbeltmoralsk å lage blodig, satirisk underholdningsfilm rundt realityshow med som funksjon å sløve massene, så de ikke tenker selv eller utfordrer makthaverne.

«Catching Fire» er best i oppspill til selve lekene, når den spiller mer på et topplag av skuespillere og scenografi enn på effekter. Jennifer Lawrence er befriende levende, annerledes filmstjerne. Regissøren toner i første del klokelig ned effekter og musikk og lar spillet mellom henne og menneskene rundt bygge opp stemning før spenning.

I mørk, blodig blanding av Romerrikets gladiatorkamper, fascisme, reality-tv og dataspill, lyser Katniss som en uforutsigbar kråke av håp og menneskelighet. På sine premisser er filmen langt på vei vellykket. I siste del preges den for mye av å være transportetappe til neste runde. Foreløpig er Katniss i Jennifer Lawrences skikkelse en besnærende helt for vår tid. Selv om filmen kan beskyldes for å være en del av den morbide underholdningsindustrien den kritiserer.