At en boksuksess blir til film er for en selvsagthet å regne; at boksuksess blir til filmsuksess er derimot ikke gitt.
Filmatiseringen av «Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant» er tidvis morsom, men brorparten av tiden sitter tvilen på skulderen og hvisker i øret mitt: «Dette burde vært morsommere». Rollefigurene er blåst opp til karikaturer og mister rotfeste i noe menneskelig, samtidig som den forrykende og forrykte gjenfortellingen av verdenshistorien mister klangbunnen i ideologikritikk og samfunnssatire og istedet bare blir galskapskomikk.
At filmen har hatt et – sett med nordiske øyne – gigantisk budsjett på 63 millioner kroner, er heller ikke spesielt synlig. Med mindre timesleien på elefanter har gått drastisk opp de siste årene har man fått lite igjen for pengene. Eksplosjoner og effekter ser «sådär» ut, Robert Gustafssons forvandling til 100-åring er heller ikke overbevisende, og spor som peker i retning av hastverksarbeid dukker opp med jevne mellomrom.
Å blande Forrest Gumps enfoldige vandring gjennom verdenshistorien med Arto Paasilinnas erketypiske og lett voldelige karakterer er en både kynisk og god idé for en sinn- og fantasirik fortelling. Det ble en kassasuksess mellom to permer, men filmadapsjonen roter bort for mye av potensialet. Om hundre år er allting glemt. Det går nok fortere med denne filmen.