Når man skal vurdere hvordan nye Nova kinosenter tar imot sitt publikum, skal man ta sine forbehold, siden senteret fortsatt ikke er helt ferdig. Fasade, lyssetting og utvendige stålplater er noe av det man fortsatt arbeider med.

Likevel, hele sju uker etter åpningen, er det grunn til å hevde at Trondheim på ingen måte har fått en ny storstue. Arkitektonisk sett er senterets interiør preget av så mange kompromisser at man umiddelbart får følelsen av å befinne seg i en kontorbygning.

Hvis man ser bort fra kinosalene, som ikke er gjenstand for vurdering akkurat her, er senteret preget av at de økonomiske vurderingene må ha vunnet over de arkitektoniske.

Overdimensjonert pub

Allerede i det øyeblikk man går inn for å kjøpe billett, tenker man at dette må være en midlertidig løsning. Inngangspartiet på byens nye kinosenter skal da ikke være sånn? Vi skal da ikke for all framtid smyge oss gjennom en trang passasje mellom en overdimensjonert pub på den ene siden og en hotellresepsjon på den andre når vi skal på kino?

Dessverre viser det seg at det skal vi. Takhøyden er lav, inngangspartiet har verken sitteplasser eller vrimleareal, og når det store publikumsrushet kommer i julen, blir det kø langt ut på Lilletorvet. Toalettene er gjemt bort nede i kjelleren.

Når man besøker et kulturhus, ønsker man å bli møtt av generøsitet og romslighet, også arkitektonisk sett. I nye Nova opplever man i stedet et kinosenter som ser ut til å være innredet ut fra stramme økonomiske kalkyler. Mens man leter etter de nye salene, passerer man konferansesenter og kontorlokaler, og selv om både materialvalg og farger er tiltalende nok, virker det smålåtent.

Utnytter kvadratmeterne

For husets eier, Arbeidernes Økonomiske Fellesorganisasjon, har det selvfølgelig vært lønnsomt å dytte så mange leietakere som mulig inn i det ombygde Folkets Hus. Hotel, kino, pub, konferansesenter og kontorer gir effektiv utnyttelse av kvadratmeterne. Nå skal dessuten Novas gamle inngangsparti leies ut til forretningsdrift.

Men det som gir penger i kassen hos huseieren, bidrar ikke til kinopublikummets totalopplevelse.

Et annet problem som oppstår når man putter så mange ulike funksjoner inn i en og samme bygning, er at interiøret blir forvirrende.

Når man har kjøpt billett, finnes det ingen logisk vei å bevege seg videre. Skal man til en av de gamle salene, må man ta skarpt til høyre gjennom noe som fortoner seg som ei industridør. Først da åpenbarer det gamle kinosenteret seg med den romslige, gamle foajeen.

Skal man til en av de seks nye salene, må man ta til venstre for å finne heisen eller gå fire etasjer oppover. Også på Prinsen er det trapper, men der har man hele tiden følelsen av å befinne seg i en kinobygning. Det har man ikke på nye Nova.

Det er en tydelig tendens i europeiske storbyer i dag at kinosaler blir bygget inn i kjøpesentre og andre kommersielle bygninger. Nå får jeg som kinogjenger følelsen av at også kulturinstitusjonen Trondheim kino som leietaker har underordnet seg huseierens kommersielle interesser.