Mona Fastvolds spillefilmdebut ble tatt ut til filmfestivalen i Sundance, og fikk forrige uke mer ros enn ris av amerikanske kritikere. «Søvngjengeren» er en typisk indie-film. Et tett, mørkt drama, imponerende i spill, regi og lydmiks, litt mer uforløst i manus. Musikken til Sondre Lerche og en påtrengende stemningsmalende lydmiks underbygger den snikende uhyggen i historien om to søstre som går hverandre på nervene.
Gitte Witt spiller norskamerikansk ung kvinne som sammen med sin amerikanske kjæreste pusser opp en rusten perle av et arkitekttegnet hus. En brannherjet garasje drysser mørk aske fra fortiden over hennes tilværelse. Det forsterkes av at hennes ustabile halvsøster, og etter hvert hennes kjæreste, tar inn hos dem og skaper et klamt firkandrama med dirrende undertekst i de fleste replikker og situasjoner.
I stemning, stil og koloritt har filmen litt til felles med en nyere, amerikansk indie-perle, Sean Durkins «Martha Marcy May Marlene» (2011). Fastvolds film er ikke like helstøpt som den, men i opprulling av komplekst, traumatisk forhold mellom de to søstrene, lykkes filmen godt å skape stemning og indre dramatikk på små flater.
«Søvngjengeren» er en trykk-koker av et drama med to unge par, mer eller mindre frivillig under samme tak. Noe av filmens særpreg skapes gjennom Fastvolds bruk av arkitektur og lydmiks. Familiens gamle murhus, under oppussing, gir god ramme for graving av mørk fortid. Musikk og lyd forteller publikum at det ikke er noe lyst søsterdrama vi har med å gjøre.
Svakheten til filmen er at historien etter hvert virker dypere forankret i skrivebordet enn nattbordet. En uforløst finale trekker litt ned, men stemning, spill og stil imponerer nok til at «Søvngjengeren» kan kalles en overbevisende debut. Som ambisiøst, mørkt samlivsdrama i avsidesliggende, spesielt hus har den fellestrekk med Nini Bull Robsahms «Amnesia» som kom tidligere i år. «Søvngjengeren» er minst ett hakk bedre.
Anmeldt av TERJE EIDSVÅG