«Winter's Tale» har i det minste klare ambisjoner: Å sy sammen to århundrer, en kjærlighetshistorie, kampen mellom det gode og onde, meningen med livet, magisk realisme, kostymedrama og mirakler til noe vakkert, verdig og sterkt. Det revner derimot fort i sømmene, for selv ikke et mirakel kunne reddet denne filmen.
Like pompøs som OL-åpningen i Sotsji, usammenhengende som Tybring-Gjeddes seneste innsats i Dagsnytt 18 og så full av kalkun-elementer at vi ikke bare snakker filmkalkun, men filmkalkun med stuffing, sjy og potetmos. Akira Goldsman vant Oscar for manuset til «A Beautiful Mind», men kan i beste fall håpe på en Razzie for sin regidebut.
Så godt som alle kalkunsensorer gir utslag. Vi har store skuespillernavn som leverer dårlig: Russell Crowe er en parodisk satan i gatan og leder av bowlerhattmafiaen. Rolleprestasjon består av de samme maniske rykningene om og om igjen. Colin Farrells enorme, flagrende pannelugg overskygger alle forsøk på godt skuespill fra hans side, og Will Smith som Lucifer med Jimmy Hendrix-T-skjorte er hakket dummere enn alt jeg har sett så langt i 2014. Vi får også endeløse og umotiverte taler fra karakterer og fortellerstemmer om hvordan «alt henger sammen, alle er spesielle og det er en grunn for alt som skjer». Deretter får vi kastet dødssyke kvinner og barn mot oss, og idet vi så vidt har dukket unna blir vi truffet av en hvit hest med vinger, engler og demoner, hukommelsestap og et vinterpalass langs Hudson-elva snytt av en Narnia-fan-fiction. Forekomsten av klisjeer i denne filmen får kioskromaner til å fremstå som sober sosialrealisme.
Dialogen er oppstyltet og tunggrodd på en måte som står i stil med kostymedramaet. Verre blir det når fortellingen flyttes til 2014 og Farell innleder samtaler med fremmede ved å fortelle om «hvordan en stor tåke nå nylig har lettet fra mitt sinn». Vi får også servert svisker som «om ikke du elsker med meg nå, vil ingen noensinne elske med meg», et fånyttes forsøk på å pakke inn pinlig karaktermotivasjon og banale linjer som «pul meg før jeg dør».
«Winter's Tale» er gjennomgående insisterende, men aldri overbevisende, som i scenen hvor Colin Farrell overspiller så til de grader for å vise at han titter ut på stjernene gjennom vinduet. At det var dagslys da han gikk inn og idet han går ut bryr ikke filmen seg nevneverdig med. Filmen klamrer seg isteden til håpet om at «universet elsker alle like høyt og at vi alle er unike på vår egen unike måte». Den kunne like godt satset på snøvær i helvete.