«Tingeling og sjørøverfeen» er den femte filmen i Disneys fe-serie av forløpere til den 51 år gamle og samtidig evigunge filmklassikeren «Peter Pan». Serien har stort sett gått rett på dvd her i Norge, men får nå sjansen på kino. Verken tidspunktet (flere gode barnefilmkonkurrenter) eller kvaliteten tilsier at det nødvendigvis var en god idé.Tingeling og vennegjengen er en ansamling porselensdukker det er umulig å se forskjell på, med unntak av den symbolske, svarte vennen i gjengen.
Oppførselen og dialogen likeså: intetsigende, identitetsløs og uten interesse. Det er mer Blingeling enn Tingeling. Ellers er det nok av rollefigurer som helt åpenbart bare får akkurat nok scenetid til at de skal kunne selges som merchandise og spin-off-produkter. Sjørøverfeen Zarina er derimot en god Disney-figur og et friskt pust sammenlignet med resten av rollefigurene, og selv om filmen innledningsvis støtter seg på en lettvint og forutsigbar dramaturgi, både scenisk og litterært, tar det seg litt opp utover i fortellingen.
Sangene er blant de svakeste jeg har hørt i en Disney-produksjon. «Vise hvem jeg er» og «Hiv og hoi, nå skal det jammen bli alvor» blir neppe nye Disney-klassikere. Flere referanser myntet på Tingelings originale navn, Tinker Bell, gir også noen klønete oversettelsesforsøk og sekvenser som blir vanskelige å forstå for både barn og voksne. Men tv-spill, dukker, samleserier og bling-bling blir det nok uansett. Forstå seg på det den som kan.
