Et sidesprang får kvinnen i huset til å legge Buddha til side og gripe til kniven i Kim Ki-Duks nyeste film.
Sønnen i huset blir til slutt den som må bøte for farens synder, og derfra og ut handler det mest om underlivet og litt om mennesket under overflaten. Ejakulasjonene sitter løsere enn ereksjonene, men ikke halvparten så løst som filmens peniser som stadig bytter plass, i det som utvikler seg til en bekmørkt forviklingskomedie.
Dyremishandling og fiskekroker
Den sørkoreanske provokatøren Ki-Duk har så godt som alltid lykkes i å dele publikum, og med en forakt for tabuer som får Abubakar Hussain («Tabu med Abu») til å fremstå som en tilknappet søndagsskolefrøken, har han hatt for vane å sjokkere med fiskekroker, dyremishandling og det som verre er. Det til tross er det kanskje er hans roligere filmer («Spring, Summer, Fall, Winter ... and Spring») som treffer best. Perversjoner (incest, gruppevoldtekt, kastrasjon, kniv-onani) er det nok av her, men den virkelige overraskelsen ligger i filmens hang til å plutselig slå over i slapstick-aktige sekvenser og scener så surrealistiske og groteske at man enten må le eller vende seg bort.
Fåmælt som få
Koreansk film er ikke kjent for hurtig og hyppig dialog, men Ki-Duk tar det ett hakk lenger enn vanlig i «Moebius». Foruten litt uforståelig visking, samt grynting og hyling, er rollefigurene bom stille.
Det fører til at scener går fra å være naturalistiske til å gli over i det surrealistiske og teatralske når rollefigurene skal uttrykke både det som ligger mellom linjene og det som ligger i linjene som ikke blir uttalt. Og derfra videre over i komedien når handlingen fra tid til annen forlater all fornuft og spinner rundt i galskap og grusomhet. Kontrastene håndteres likevel imponerende stilsikkert, med en følelse av overlegg heller enn ufrivillige og uheldige konsekvenser.
Bildene er skutt digitalt, med mye naturlig lys og høy kontrast. Satt opp mot bildekomposisjon, kameraføring og klipperytme fra klassisk film gir det en tilsvarende grell, men på samme tid spennende, kontrast. Filmens andre bilde, med moren sittende øverst i en opplyst trapp, med et rødvinsglass og en kitch porselenshund som sine to følgesvenner, er som hentet fra Lynch, med alt ubehag, undring og humring som følger med.
Gjenbrukspenis
Er Kim Ki-Duk likevel i ferd med å gjøre seg overflødig og uvesentlig ved å gjenta seg selv? Spørsmålet melder seg tidlig i «Moebius», allerede før det første kjønnsorganet skamferes, noe som skjer etter cirka syv-åtte minutter. For ikke bare den intime, seksualiserte volden føles repetitiv, også tematisk sliter Ki-Duk med å fri seg fra å gå sirkler rundt voldelig begjær. Ki-Duks gjennombruddsfilm, «The Isle», og flere av hans senere filmer har – foruten komedieelementene – allerede gått opp sporene regissøren vandrer i her. Inntil videre er svaret på spørsmålet likevel nei, men kastrasjonskvota er snart brukt opp.
