Den 69-årige danske filmskaperen Nils Malmros er kjent for å lage personlige, delvis selvbiografiske filmer. 80-tallsfilmene «Kunnskapens tre», «Skjønnheten og udyret» og «Århus By Night» skinner sterkt i hans katalog, sammen med 2002s «Sannheten», om hans far som var omdiskutert hjernekirurg.
I «Sorg og glede» tar regissøren, som også er lege (!) for seg sitt eget livs største og mørkeste traume. Det er ikke å røpe handlingen i filmen å avsløre det, for tragedien har akkurat skjedd ved filmens start. Året er 1984 og filmskaperen, som i filmen kalles Johannes og spilles av Jakob Cedergren, kommer til hjem. I stedet for å møte kona og deres ni måneder gamle datter, møter han svigerforeldrene, som forteller at hans kone har drept deres vesle barn.
Derfra ruller filmen opp en for- og etterhistorie om forholdet mellom en filmregissør og hans bipolare kone. Filmen skildrer deres forhold før og etter en tragedie så stor at det er vanskelig å fatte at det er mulig å lage film om det, som involvert. Samtidig, er det, om man kjenner Malmros' filmer eller tilnærming til filmfortelling, lett å se at dette var en historie han vanskelig kunne forbigå.
Det er lett å skjønne hvorfor han har valgt å fortelle historien i lett fiksjonalisert form, med andre navn på personene. Det gir ham som filmskaper større frihet, men ikke nødvendigvis mindre ansvar. I Danmark har en av bipersonene, hun som spilte hovedrollen i filmen han jobbet med da tragedien skjedde, gått ut mot fremstillingen av «hennes» rolle i dramaet. Selv om det er historien om en regissør og hans psykotiske kone som er i sentrum, og begge i dag går god for filmen, tangerer filmen flere etiske problemstillinger knyttet til forholdet mellom kunst og virkelighet, mellom faktiske hendelser og fiksjon.
Filmens største prestasjon er hvordan et drama som utløses av det kanskje verst tenkelige for mange, blir en film om kjærlighet mer enn en film om bunnløs fortvilelse. Jakob Cedergren og Helle Fagralid står godt til hverandre i hovedrollene. Han, som i Norge er mest sett som kong Haakon VII i tv-serien «Harry & Charles», ser faktisk ut som en yngre Malmros. Det skal finstemt filmfortelling til for å fortelle en så sterkt ladet historie uten at det tipper over i filmatisk forsvarsskrift eller emosjonell presisjonsbombing av publikum. Malmros klarer det ganske godt, ved å strippe filmen for scenene det er størst grunn til å frykte, samt lettvinte ytre effekter.
«Sorg og glede» er en bevegende film, med lyse sider i tillegg til de mørke og flere scener som faktisk er ganske morsomme. Det forferdelige som ligger under glattes likevel ikke over. Samtidig er det en film som utløser spørsmål, også som tidsbilde fra en annen tid og et helt annet mediebilde. Kunne en lærer tiltalt for å ha knivdrept sitt eget barn i dag ha blitt ønsket velkommen tilbake på jobb av skole og foreldre? Ville en familietragedie som dette, med en landskjent kunstner i sentral rolle, i dag kunnet ha utspilt seg uten identifisering i mediene? Og hva kunne det i såfall medført for historiens gang?
Regissøren har uttalt at dette sannsynligvis blir hans siste film. Man trenger ikke ha sett noen av de andre for å ha stort utbytte av «Sorg og glede». Det kan diskuteres hvilket lys regissøren egentlig setter seg selv i, men filmen viser et mot og en vilje til å nærme seg både det vondeste og det vakreste. Filmens meget spesielle ballast gjør det vanskelig å se den frikoblet fra den. Det gjør ikke budskapet mindre bevegende.
