Filmatiseringen av Loes roman treffer humortonen herlig, men kunne ha skjerpet profilene enda mer.
Endret: 14.09.2007 kl. 11:52
Han sitter der i sin selvvalgte ensomhet og har en bra, melankolsk kveld med pizzaslicen. Hun heter Marianne og dukker opp, slik hun gjør stadig oftere - gjerne like før han skal gå til sengs. Hun snakker mye - veldig fort - og helst om hvor godt det kan være med stillhet. Den unge mannen, her heter han bare Han, er i ferd med å bli invadert, og det truer harmonimodellen.
Situasjonen er tatt på kornet, skuespillerne, Trond Fausa Aurvåg og Marian Saastad Ottesen, er som skapt for rollene. Stemningen fra Erlend Loes romanunivers etableres momentant i Petter Næss' regi. Han har i samarbeid med Johan Bogaeus skrevet et manus som nyter de ironiske fintene, og glir godt på underfundige refleksjoner og gjentakelser. I filmen virker faktisk grepet med fortellerstemme utmerket.
Den litt tafatte mannen Han er ennå egentlig en forvokst gutt, her handler det nemlig om å bli voksen. Prosessen er både etterlengtet og avskrekkende etter en oppvekst som sannsynligvis ikke har bydd på de største utfordringer. Motgang eller materielle forhold hemmer ikke denne generasjonen. Når han litt ut i handlingen forteller henne at han er blitt oppsagt, sier hun begeistret at det er fint. - Så kan vi dra på ferie, du er arbeidsledig, jeg studerer, og vi har penger! Ikke rart at han er misunnelig på hennes frie tanke.
Men selv i overflodssamfunnet finnes problemer - ikke minst når det gjelder å få et parforhold til å fungere. De to individualistene duellerer heftig, og Han er stadig på defensiven overfor hennes irrasjonelle fremstøt og motangrep. Konfliktene avløser hverandre på elegant vis, og hans tilflukt i svømmehallens rensende bad kjennes som svalende pauser, styrket av innspill fra den faderlige mannemannen - en fulltreffer i Peter Stormares skikkelse.
I Marius Johansen Hansens stilsikre foto er miljøet like tilforlatelig enten det er Oslo, Paris eller Træna. Historien svinger fra det parodisk sorgløse til det inderlig konfliktfylte. («Det er det med livet at det tar aldri pause»). Igjen får vi et bevis på at Henrik Mestad kan markere en skikkelse på få sekunder i en birolle. Og Fausa Aurvåg/Saastad Ottesen står løpet ut i suveren balansegang mellom karaktertegning og parodi. De spiller begge med dobbel bunn i tolkningen og byr på stadige overraskelser.
Så mye tillit til egne ferdigheter lyser ut av disse studiene, at jeg tror regissør Næss med sin rutine kunne ha tatt flere risker og profilert skikkelsene enda sterkere. Det er i grunnen min eneste innvending av betydning - i tillegg til skuffelsen over en litt laber fransk finale.
